Amtmanninnens lysthus

stenberg_red_dsc6383

Amtmannsgården Stenberg i Vestre Toten ble restaurert i anledning grunnlovsjubileet, og bygninger og interiører framstår i ny drakt. Mjøsmuseet satte seg fore å gjenskape interiøret i Amtmanninnens lysthus til sesongåpningen 2014. Dette skulle vise seg å få et interessant utfall.

Lauritz Weidemann anla en 30 mål stor park rundt hovedbygningen på Stenberg. Lysthusene ligger i parkens nordøstre og sørøstre hjørne.

Lauritz Weidemann anla en 30 mål stor park rundt hovedbygningen på Stenberg. Lysthusene ligger i parkens nordøstre og sørøstre hjørne. Foto: KM Frøyset

Familien Weidemann flyttet til Stenberg omkring 1804. Lauritz Weidemann (1775-1856) var eier av gården fram til sin død, og fru Ditlevine Marie Weidemann (1774-1866) bodde på gården sammen med sine fire ugifte barn fram til sin bortgang. Barna Bolly, Nahyda, Amalia og Ole Hannibal August overtok deretter ansvaret for gården. Gårdsbestyrer Jens Henriksen Stenberg inngikk en kjøpskontrakt med Amalia i 1899, og hun bodde på gården fram til sin død i 1901.

stenberg_dsc6399

En flott, gammel steintrapp leder opp til lysthusets inngangsdør. Foto: KM Frøyset

I Lauritz Weidemanns tid på Stenberg ble det utført store endringer på bygninger og tun. På østsiden av tunet, i hellinga ned mot Mjøsa, ble det anlagt en 30 mål stor park. I parkens nordøstre og sørøstre hjørner bygget Weidemann henholdsvis et lysthus til kona Ditlevine og et til seg selv. Amtmanninnes lysthus og Amtmannens lysthus omtales som nye bygninger i en branntakst fra 1836 og er følgelig fra tida 1826-36. Lysthusene er oppført i bindingsverk og de hviler på grunnmurer av stein. De har pyramideformede tak som nylig har blitt lektet og tekket på nytt med bord av tettvokst, ubehandlet gran, såkalt dæltak. Nødvendige reparasjoner og maling utvendig har også blitt gjennomført. 1

Dette er ett av de originale gardinbrettene i lysthuset. Gardinen ble festet med knappenåler i et bendelbånd som er spent opp i front på brettet. Foto: Rina Nysethbakken

Dette er ett av de originale gardinbrettene i lysthuset. Gardinen ble festet med knappenåler i et bendelbånd som er spent opp i front på brettet. Foto: Rina Nysethbakken.

Kongledekorasjon over vinduet i røkeværelset i hovedbygningen på Stenberg. Dette er trolig Amalia Weidemanns kunststykke. Foto KM Frøyset

 

Gardinoppheng. Foto: KM Frøyset

Gardinoppheng i lysthuset anno 2014. Foto: KM Frøyset

Lyst og hygge

Lysthusene i Stenbergparken har helt klart vært et sted for lek, lyst og hygge. «I denne park samlede sig de fremmede gjester i den varme sommertid, og da blev the budt om i det gamle porcelæn inde i de kjølige lysthuse dybt dernede i haven; her tumlede ungdommen sig i munter leg den lyse kveld udover.» 2 Dette skriver doktorsønnen Jens Raabe (1861-1939) som vokste opp på gården Evenrud på Toten. I oppveksten og senere tilbrakte han mye tid på Stenberg.

Amtmanninnens lysthus var ofte mål for piknikturer. Anna Hvoslef var datterdatter av amtmann Weidemanns sønn, David. Hun fortalte at under sine besøk på Stenberg i 1880-90 åra, var det vanlig at damene på gården tok med seg besøkende på piknikturer til amtmanninnens lysthus. 3

Innredningen av lysthuset er basert på skriftlige og muntlige kilder. Foto: KM Frøyset

Innredningen av lysthuset er basert på skriftlige og muntlige kilder. Foto: KM Frøyset

I 1950 gjengav Ingrid Arnulf det «Gamle Hanna», som tjente på gården Sukkestad hos Maria Wexelsen, hadde fortalt om et besøk på Stenberg: « En sommer skulle frøkna mi opp og besøke på Steinberg, og det vart så at je skulle skysse’n (…) Deroppe skulle damene mæssom gå på landtur da. Dom spasserte nergjennom parken i dissa store sjala sine, og je kom etter med kørj og kaffelarsen. Utafor lysthuset tel amtmanninna var det likesom stelt tel noen steiner, og je gjorde opp varme og kokte kaffe åt dom, og dom stod omkring meg og syntes detta var så in’tressant da, veit du. Je fekk dekke opp inne i lysthuset, og nå lyt je fortælje at dom hadde med seg ei diger rufse av ei katte som dom tale tel som et menneskje. Best som det var så sporde dom om je hadde husket katten. Ja, svarde je, je har hatt ti litt fløyte ti ei skål og satt det på trappa. Men da kan du tru det ble gæli! Katta skulle ha akkurat samma oppdekkinga som frøknene. Dom sett’n på bordet med kopp og ass’jett! Je vart så lei meg. Men je hadde aldri ser’vert for ei kon’senert katte før a ma! » 4

Kanskje ble lysthuset også brukt som skrivestue for amtmanninnen og hennes døtre? Eller kanskje satt de der og broderte? Det var vanlig at kvinner på Weidemanns tid var flittige brevskrivere og at brevene nærmest var som dagbøker å betrakte. Ingen kilder kan bekrefte dette angående Weidemanns kvinner, men vi vet at presten Jaboc Nicolai Wilse (1768-86) brukte lysthuset sitt på Spydeberg som lese- og skrivestue.

Interiøret

Valborg Solberg (f. Weidemann) som var frøknenes grandniese, avla et besøk på Stenberg på 1890-tallet: I amtmandindens [lysthus]stod alt urørt. I et skab i veggen stod de endu the og sukker fra hendes [amtmanninnens] tid.5 Det hadde gått nærmere 30 år siden Ditlevine sovnet inn. Det kan virke som om tida nærmest har stått stille i denne perioden. Jens Raabe karakteriserer frøknenes liv som et «stilleben» i denne siste fasen.6 Det er derfor ikke urimelig å tro at lysthuset forble uendret i disse åra.

stenberg_dsc6333

Få år senere, i 1901, ble møblementet i lysthuset registrert: Det var seks stoler, en sofa i bjørk, et bord og syv bilder i glass og ramme. Registreringa ble utført etter at den siste gjenlevende av barna, Amalia, gikk bort vinteren 1901. Alt innbo og løsøre på gården ble taksert, og våren 1902 ble det holdt en stor auksjon på Stenberg. Sannsynligvis er det registrerte inventaret det samme som stod der under Ditlevines tid. Lysthuset er i dag innredet på bakgrunn av denne registreringa.

Samtlige historier om Amalia skildrer hennes lidenskap for blomster. «Hun komponerte de snirklete rabatter til parken, hun bandt de kunstferdige blomsterbuketter som de [frøknene] hver lørdagskveld la på foreldrenes kister i kapellet. Da jeg [Ingrid Arnulf] var ung hang ennå en av hennes «decorationer» av smuldrende mose og linnéa ned fra taket i amtmanninnens paviljong.» 7 Denne kilden er informativ med tanke på takdekorasjonen i lysthuset.

Elever ved Vea tok utfordringen med å dekorere den nye lysekrona på grunnlag av de nevnte kilder. Foto: KM Frøyset

Elever ved Vea tok utfordringen med å dekorere den nye lysekrona på grunnlag av de nevnte kilder. Foto: KM Frøyset

Anna Hvoslef, oldebarnet til amtmann Weidemann, avla et besøk i amtmanninnens lysthus under Stenbergfesten i 1931 og skildrer interiøret slik: « Av lysthusets [amtmanninnens] interiør var det da bare restene av gulnede visne dekorasjoner til en slags lysekrone som hang igjen, men utenfor fant hun [Anna Hvoslef] gruen der tevannet ble kokt opp.» 8 

Møblene var fjernet, og kun rester etter lyskrona var å se. Mest sannsynlig hang den i lysthuset i 1901 da interiøret ble registrert, men lysekrona er ikke taksert. Det kan ha sin logiske forklaring med at den ikke ble vurdert til å ha spesiell høy verdi. Dette er et mønster som går igjen i registreringa over øvrig inventar og møbler på gården. Objekter måtte ha en viss verdi for å bli taksert.

Restene etter lysekrona hadde fått henge urørt i mange år. Også en etterkommer som vokste opp på Stenberg på 1900-tallet erindrer at det hang en mosekrans i amtmanninnens lysthus. 9

Uavhengige kilder bekrefter også at det hang en lysekrone i hvert lysthus. I følge Hilda Myrvang, som hadde vært tjeneste-jente på Stenberg, hadde lysekronen i amtmannens lysthus fire armer og var kledd med mose. 10 Omtrent midt i taket i hvert lysthus er det spor etter det som trolig var oppheng for lysekronene. Originale gardinbrett er andre fysiske spor som var bevart i lysthuset. Disse ligger i dag på magasin og har blitt erstattet med kopier.

Hvordan har lysekronene sett ut? Kildene så langt beskriver en firearmet lysekrone kledd med mose, en mosekrans, samt blomsten linnea. Finnes det kilder som sier noe om lysekroner i lysthus andre steder i Norge? Temaet er drøftet med kollegaer, men søket har ikke satt oss på sporet av kilder som kan referere til lysthus med lysekrone i Norge. Begeistringa var derfor stor da jeg en dag nærmest snublet over et hittil uidentifisert objekt på et lager. Objektet samsvarte med beskrivelsene av den gamle lysekrona.

Dette er det som er igjen av den originale lysekrona. Rester av avispapir, mose og tråd sitter fortsatt igjen. Foto: Rina Nysethbakken

Dette er det som er igjen av den originale lysekrona. Rester av avispapir, mose og tråd sitter fortsatt igjen. Foto: Rina Nysethbakken

En foreløpig slutt på denne historia er at lysekrona som har hengt i et av lysthusene er gjenfunnet, og dermed bekrefter de nevnte kilder. Den bevarte lysekrona er med på å gjøre lysthusene på Stenberg unike i nasjonal sammenheng.

Tekst: Rina Nysethbakken,prosjektleder og gjenstandsansvarlig ved Mjøsmuseet.

Foto: Rina Nysethbakken / Kari-Marte Frøyset

Artikkelen sto på trykk i Norske Hjem utgave 4 2014.

Fotnoter:

1 Raddum, Trond: Upublisert artikkel, 2014.              

2 Raabe, Jens: En storbygd: Kulturskildringer fra Toten, side 108.          

3 TOTN Tidsskrift for Toten historielag, bind II hefte 2, side 106

4 Arnulf, Ingrid, «Skyggebilder», s. 849.              

5 Solberg, Valborg, Skolestil fra 1890-tallet.               

6 Raabe, Jens, Upublisert brev til Einar Ro-land. De gamle på Stenberg. (1931) TM 237.                                                 

 7 Arnulf, Ingrid, «Skyggebilder» : s. 832.

8 TOTN, 1976  S. 106.

9 Intervju, upublisert materiale, 2014.                      

10 Intervju med Hilda Myrvang. TM driftsarkiv  06 1.2.

Kilder:

  • Raabe, Jens: En storbygd: Kulturskildringer fra Toten, 1905. Kristiania Cammermeyer.
  • Raddum, Trond: Upublisert artikkel 2014.
  • Solberg, Valborg: Skolestil fra 1890-tallet. I privat eie.
  • Steinhamar, Jorunn (red.): URD julen 1950. Artikkelen «Skyggebilder» av Ingrid Arnulf.
  • TOTN Tidsskrift for Toten historielag, bind II, hefte 2. Gjøvik: Toten historielag, 1976. ISBN 82-90002-17-3
  • Branntakster og arkivmateriale fra Mjøsmuseets arkiv.
  • Rina Nysethbakken har en mastergrad i kunsthistorie. Hun er avdelingsleder for museumsfaglig avdeling og arkivansvarlig ved Mjøsmuseet.

Comments are closed.