Bør Munchsalen fredes?

Nationalgalleriet. Foto: Ukjent/Oslo Museum

Nasjonalgalleriet. Foto: Ukjent/Oslo Museum

Året het 1908 da Jens Thiis slo seg ned i Oslo som Nasjonalgalleriets første direktør. Ikke lenge etter startet han sine systematiske innkjøp av Edvard Munchs sentrale verker. Siden 1937 har millioner av kunstelskere verden over besøkt Munchsalen. Nå vil Nasjonalmuseets ledelse ødelegge den også.

«Fredning av Nasjonalgalleriet som utstillingsbygg bør ha sin hovedbegrunnelse i bygningens enestående formidlingsevne for eldre kunst», skrev dr. philos. Dag Solhjell nylig i Aftenposten.

Nei, nei, nei

Tre grunner var tungtveiende for hans syn på saken. Den første var at en fredning av Munchsalen vil presentere hans kunst som avslutning på en historisk utvikling, og ikke som starten på en ny. Den andre var at Munchs malerier skal være for moderne for Nasjonalgalleriets rom, mens hans tredje argument er at et nytt bygg vil gi bedre forhold for det store publikum som hans bilder årlig trekker til seg. Dermed skånes Nasjonalgalleriets bygning for de ekstraordinære krav til sikkerhet og klima som maleriene uvergelig fører med seg. Prisen han vil betale er at nok et Munchminne ofres i det godes hensikt.

Hvorfor?

Vi er flere som har påpekt at Nasjonalgalleriets Munchsal nå bør fredes. Et slikt vedtak vil innebære at de kjente maleriene forblir hengende på veggene der Edvard Munch selv så dem. Aftenspostens Lotte Sandberg skrev 3. februar i år at det blir direkte kitch å kopiere Munchsalen i et nybygg på Vestbanetomten. Flyttes disse maleriene ut av sin historiske kontekst i Nasjonalgalleriet, utraderes et vesentlig kapittel i norsk kunsthistorie.

Salen er i dag et av de få autentiske vitnesbyrd vi har fra Munchs eget liv. Etter åpningen kunne Munch her selv oppleve sine verk, og nyte den nasjonale anerkjennelse som innkjøpene til en fremsynt museumsdirektør representerte.

Begynnelsen

Det hele startet med en utstilling i 1909 hos Blomqvist Kunsthandel i Kristiania. Thiis var den som valgte ut verkene. Med 100 malerier og 200 grafiske trykk ble utstillingen Munchs nasjonale gjennombrudd. Dette mens maleren selv fortsatt var rekonvalesent på Doktor Jacobsons klinikk i København. Munch hadde planer om å sende mange av verkene til Tyskland for salg og i ettertid bør Thiis hedres for sin redningsdåd. For ham ble det et nasjonalt anliggende å beholde maleriene i landet. Fem hovedverk ble innkjøpt for 10.000 kroner, henholdsvis «Aske», «Pubertet» «Dagen derpå», «Franskmannen» og «På verandaen».

Private donasjoner

I løpet av 1909-10 hadde Nasjonalgalleriet sikret seg hele 22 verk av verdenskunstneren, deriblant flere av de kjente livsfrise-bildene. Edvard Munch var på dette tidspunkt den samtidskunstner som var rikest representert i samlingen. Takket være Jens Thiis ble samlingen ytterligere komplettert gjennom private donasjoner av sentrale Munch-malerier. Ikke minst fordi han over et lengre tidsrom fikk velge fra mesenen og kunstsamleren Olaf Schous sentrale samling. Slik hadde det seg at også malerier som «Skrik» (1893-versjonen i pastell), «Det syke barn», «Madonna» og «Pikene på bryggen» fant veien inn i vår nasjonale varetekt.

Derfor

Det er dette Nasjonalmuseets ledelse nå vil berøve oss. Over 200.000 turister valfarter årlig til Nasjonalgalleriet for å oppleve den berømte salen. Derfor bør den fredes nå.

Publisert i Gamle Hus & Hager utgave 2 2010

Comments are closed.