Den ekte kakkelovnen

Ovn på Rød Gård ved Halden, trolig 1700-tallet. Slike hvitglaserte ovner med grønn stenk ble for 100 år siden antatt å være produsert i Norges grensetrakter mot Sverige. Muligens på Herrebø, Norges tidligste fajansefabrikk. Foto: Petter Øijord.

Middelalderens ovn var en bileggerovn. Med innføring av skorsteinspipa ble ovnens avhengighet av mat-ildstedet brutt, og bo-kvaliteten ble bedret med flere ovner i samme husholdning.

Flertallet av disse ovnene måtte da nødvendigvis være vindovner. Vindovnen trakk forbrenningsluft (vind) fra det rom den sto i, og dermed økte varmetapet fra stua , sammen med vedforbruket. Den svenske staten tok denne utfordringen på største alvor. Resultatet ble de varmetekniske løsningene i den svenske kakkelovnen. Mange små pottemakerverksteder og de første fajansefabrikker som Marieberg og Rørstrand la 1700-tallsproduksjonen på et høyt kunstnerisk nivå.

De nye retningslinjene gjorde kakkelovnen til den mest populære vindovn i Sverige. Om ovnen holder seg trofast til denne tradisjonen, er den i følge kakkelovnsmakerne en ekte kakkelovn. Den svenske kakkelovnens virkemåte er å fyre friskt med primærluft og utnytte de svært gode varmelagrende egenskaper. Best utnyttes ovnen ved å fyre en skikkelig «brase» to ganger daglig, og la ovnens egen varmepuls følge menneskets døgnrytme hele vinterhalvåret igjennom.

Kakkelovnsmakerne er en tradisjonsbærende håndverks-gruppe som gjennom de siste 250 år har fulgt den ekte kakkelovnens «gjenoppstående» livsløp. De har det til felles at de levendegjør sine nye og sine gjenoppsatte ovner som individer med sitt personlige formspråk, glasurkvalitet, farge og med håp om et evig liv. Av de historiske vedovnene er det bare den svenske kakkelovnen som i så høy grad, takket være en ubrutt håndverkstradisjon, ennå utfører ovnens primære oppgave med den samme fyringsmåte som ble utviklet for 250 år siden.

1800-tallsovn på Rød herregård ved Halden, med rene kantlinjer og glatte flater av ensfarvede blå kakler. Ovnen kan være original fra empiretidens siste del. Foto: Petter Øijord.

SLIK VIRKER DEN SVENSKE KAKKELOVNEN. Gjennom en kortvarig forbrenningsprosess skal vedens solvarmeenergi overføres fra brenselet og til selve ovnsmassen. Så lenge det finnes brennbare gasser og partikler i brennkammeret, skal det strømme ny oksygenrik luft til forbrenningsprosessen. Den varme røyken (røykgassen) som trekkes opp gjennom hele kanalsystemet frakter med seg den frigjorte energien fra brennkammeret.

OVAL FYRING.
Underveis tas varmen opp i ovnens indre rom gjennom kanalveggene. Slik lades den store og tunge ovnsmassen med energi. Deretter, når forbrenningen er opphørt, blir spjeldet til pipa stengt og all den innestengte varmen vil gradvis bli overført fra ovnens indre til ovnens overflate og derfra til bygningen via lufta i stua. Uten ny opplading vil ovnen avgi varme i minst 12 timer. Slik dannes et «ovalt» fyringsmønster. Betalingsvilligheten for høy brukervennlighet og den høye estetiske verdi, blir også forsterket av at den ekte kakkelovnen kan fyres med høyere virkningsgrad enn ovner uten varmelagring.

I dagens småovner uten varmelagring må forbrenningen skje ved hjelp av sekundærluft og lav belastning. Flammene må hele tiden holdes i live gjennom en mer arbeidskrevende forbrenningsprosess. Manglende nattefyring kan bli et resultat. Utslippet av partikler til luft skal i følge forskriftene gi mindre enn 10 gram partikkelutslipp pr kilo ved som forbrennes, uavhengig av forbrenningsprosessens varighet.

Partikkelutslippet fra kakkelovnen er sammen med andre varmelagrende ovner godt innenfor forskriftskravet. Den svenske statens historiske begrunnelse for å finne det mest effektive kanalsystemet, var nettopp et nasjonaløkonomisk krav om å spare ved. Vedforbruket var den gang skyhøyt og staten ville bruke denne verdifulle energien også til annet enn å holde boligene varme.

Ovn med tradisjonell, formstøpt toppkrans i Finnegården på Røros. De aller fleste av 1800-tallets svenske kakkelovner, runde eller firkantede, var med hvit glasur uten håndmalt farget dekor. Dekoren ble utelatt for å holde prisene nede. Finnegården på Røros er en stor bygård og har vært oppvarmet av mange kakkelovner. Ennå er det i Finnegården bevart 16 rom med kakkelovner. Flere av disse rommene blir i dag brukt til butikklokaler og er derfor åpne for kunder.Foto: Petter Øijord.

 

Finnegården, Røros. Foto: Petter Øijord

FØRINDUSTRIELL GJENBRUKSKULTUR

Kakkelovnens tunge og magasinerende indre masse er bygget opp av brent og ubrent leire. Dette er et alminnelig og lite bearbeidet naturmateriale som ovnen i sitt liv har på lån fra naturens eget kretsløp. Konstruksjonen fra 1760-årene er et sinnrikt kanalsystem som lagrer solenergi, skapt i en økologisk tenkende tid. Seinere skulle all industriell utvikling bli basert på fossil energi. Solenergien var og er kortsiktig lagret i ved som tilhører det levende karbonkretsløpet. Forsiktig fyring skal beskytte ovnens unike varmeflate.

Kakkelovnmakerens håp om evig liv gjelder først og fremst den glasserte huden som er formet av kostbare ovnskakler. Blir den behagelige og vakre overflaten hensyntatt, vil den være sikret langvarig, ja tilnærmet evig liv. Når ovnens indre og enkle leirmasse er utbrent kan den ytre, dekorerte og stadig mer verdifulle overflaten plukkes ned og mures opp igjen til fortsatt liv med ny innmat. En ekte kakkelovn er altså et opprinnelig ledd i en førindustriell, men nå dagsaktuell gjenbrukskultur.

Frognerområdet i Oslo har bevart mange vakre ovner med dekor i farger fra siste del av 1800-tallet. Marked for slike ovner i Norge var byenes velstående hjem. Denne kakkelovnen er gammel, men satt inn i en villa i Oslo i nyere tid. Ovnen er tilnærmet identisk med den som står i Ibsens leilighet i Arbins gate, hvor han bodde fra 1895 til 1906. Foto: Kari-Marte Frøyset

 

Vakker kakkelovn i en byvilla oppført i 1899, Spydeberg, Østfold. Formen minner om gotikkens (1400-tallets) bilegger-ovner med et rundt og funksjonelt varmetårn plassert på et bredere og svunget brennkammer. Dekoren på hver enkelt kakkel er formstøpt som nyrokokkokartusjer, og disse er farge-lagt og glassert i rokokkoens letteste og mest yndefulle farger, bl.a. lys rødt og lys blått, med enkelte små forgylte detaljer. En slik ovn kunne passe fint i dagligstuen. Foto: Tor Harald Frøyset

 

Tidstypisk nyrenessanseovn (fra stilblandingstiden 1870-1900) med brune «majolikakakler» fra redervillaen Breidablikk oppført i 1881, nå Stavanger Museum. Et overdådig rikt utformet galleri, øverst avsluttet med gotiske «krabber». Brennkammeret er brannteknisk forsterket med jerninnsats beregnet på fyring med fossilt kull. En slik ovn kunne godt plasseres i spisestuen. Foto: Kari-Marte Frøyset.

 

Av Petter Øijord, miljørådgiver og ovnsentusiast.
Fast medlem av ekspertsvarspalten i magasinet Norske Hjem.

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 6 2016.

Comments are closed.