Duften av lave priser

Share this...
Pin on PinterestShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

rosamundi_dsc6685

 

 

 

 

 

 

 

Den historiske rosen Rosa Mundi. Foto: K.M Frøyset

«Vi har», het det i Plantasjens reklamebilag, «kalt opp fire utvalgte hageroser etter Norges største forfattere: Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie». Gudene vet hvorfor.

En gang symboliserte rosen kampen om Englands trone. Feiden startet da Richard II ble styrtet av Henry Bolingbroke, hertug av Lancaster, i 1399. Den borgerkrigslignende tilstanden historien i etterkant har kalt Rosekrigene, pågikk mellom 1455 og 1487. Hvorfor akkurat Rosekrigene, spør du? Vel, huset York hadde valgt seg den hvite rosen som symbol, mens huset Lancaster var representert ved den røde. Renhetens farge sto mot blodets og endte med at lancasterianernes kandidat, Henry Tudor, i 1485 kunne bestige Englands trone som Henrik VII. Gjennom sitt ekteskap med Elisabeth av York satte han sluttstrek for urolighetene og ble etter hvert den som etablerte landets berømte tekstilsindustri etter forbilder fra Burgund i Frankrike.

Det var i midten av juni at liksomnyheten kom. Stort oppslått på reklamebilagets siste side kunne hagesenterkjeden Plantasjen, formodentlig ikke uten en viss stolthet, fortelle at de hadde funnet frem til fire roseslag som heretter skulle bære våre nasjonalskalders navn. En stilkrose er oppkalt etter Bjørnstjerne Bjørnson, en klaserose er døpt Henrik Ibsen, en klatrerose skal minne oss om Alexander Kielland, mens Jonas Lie, trolig på grunn av konkursen i 1865, ble avspist med en bunndekkende rose. Som en ytterligere hyllest til norsk språk og litteratur er rosebuskene samlet under betegnelsen Plantasjen Collection. Enkeltvis koster buskene kr. 179,90, eller om du vil, hele gullalderen for godt under tusenlappen.

For en morsom idé, tenker du kanskje. Tenk, Bjørnsons roser i min hage. Ja, det kunne det ha vært om hagesenterkjeden hadde gjort hjemmeleksen sin. For umiddelbart ville roser fra Ledaal eller Aulestad ha vært et håndslag for den norske kulturarven. Et eksempel på at børs og katedral fint kan gå hånd i hånd om bare kunnskap og næringsvett er noenlunde jevnt fordelt. Men hos Plantasjen stoppet det fort opp. Utover fire forfatterportretter av menn med bekymrede miner, er det lite som knytter rosene til «De fire store». Her er ingen begrunnelse for hvorfor akkurat disse slagene er plukket ut, ingen opplysninger om deres historiske aner eller om deres tilknytning til dikteren og hans forfatterskap. Klokelig har man også unnlatt å skrive noe om plantenes produksjonssted eller deres herdighet i forhold til vårt barske klima. Om de er norske eller har noe som helst med vår hjemlige hagetradisjon å gjøre? Se det sier reklamen ingen ting om.

Den som har besøkt norske dikterhjem vil vite hvor viktig hagene har vært for landets penner og pensler. Hva hadde vel Harald Sæveruds musikk vært uten naturparken på Siljustøl eller Sigrid Undsets forfatterskap uten hagen på Bjerkebæk? Her, blant planter og dyr, har forfattere og malere, komponister og billedhuggere hentet inspirasjon, ofte i ensom kontemplasjon. Hagen som fenomen er, som mye annet i norsk kulturarv, et underkjent kapitel og derfor lett å misbruke.

Internasjonalt er historiske hager, planter og annet inventar for lengst blitt storindustri. For hvem har vel ikke hørt om Selma Lagerlöfs trädgård på Mårbacka, om fuglenes kvitter i trærne på Karen Blixens Rungstedlund eller Vita Sackville-West og Harold Nicolsons eventyrlige hager ved Sissinghurst Castle. I milliontall kommer de, hageentusiastene. På hjemturen er forventningene byttet ut med minner. En spade her, en bok der, en plante som stedets eier en gang skal ha satt så ualminnelig stor pris på.

«Rosor i ett sprucket krus är ändä alltid rosor», skrev Gustav Fröding en gang. Men det var før vi fikk duften av lave priser. 

Publisert i Gamle Hus & Hager utgave 4 2010

Share this...
Pin on PinterestShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

Comments are closed.