Fyrer du riktig?

1.-dsc_0419_topp

Det er fremdeles lite kunnskap om hvordan folk fyrer i Norge.  Allikevel finnes  en forestilling om at bruk av historiske vedovner ikke er forenlig med et rent miljø. Imidlertid har ingen undersøkelser vist at riktig bruk av historiske vedovner gir store utslipp av helsefarlig svevestøv. Dessuten har det de siste 100 årene ikke blitt innført ny teknologi som gir mer fullstendig forbrenning i lukkede vedovner. Hvorfor får da bare gamle ovner skylden for feil fyring? Forklaringen er vel så enkel at ideen om den «rentbrennende ovn» fortsatt er et stykke fra virkeligheten.. Man må også erkjenne at god teknologi er verdiløs om den ikke blir brukt riktig. Denne artikkelen kaster lys på varmeteknologi og tilhørende fyringsvaner.

 

TRE HOVEDOPPGAVER
Vurderer du kjøp av en tradisjonell lukket ovn til neste vinter, er kanskje valg av teknologi mindre påaktet enn valg av design og historisk stilperiode?  Teknologien følger som regel med på kjøpet og det bør man være klar over. Ovnen må vi alle være beredt på å fyre med kritisk sans og sunn fornuft. For all fyring er første bud å bruke tørr ved, helt fri for miljøgifter som malingsrester eller kobber, krom og arsen som finnes i impregnert treverk.  Er veden ren kan vi trygt rette oppmerksomheten mot forbrenning, magasinering og varmeoverføring, dvs. frigjøring, lagring og overføring av energi. Det er disse tre oppgavene teknologien kan hjelpe oss med.

LYS OG VARME
Fra tidenes morgen har behovet for lys og varme ledet til utvikling av ildsteder og tilhørende ildstedsskikk. Med dagens fokus på miljøbevisst valg av energikilder, ønsker flere å ta steget fra 80- og 90 årenes «kosefyring» til mer energieffektiv vedfyring. Har du en ovn, så skaff deg innsikt i varmeteknikken og hvordan den kan virke best mulig. Best utvalg finnes blant vedovner produsert før 1940. Husk også at ingen ovner er for gamle til å kunne bli fyrt på en mer miljøvennlig måte.

FORBRENNING OG MILJØ
Uavhengig av ovnstype er det naturligvis ønskelig å fyre økonomisk, med høyest mulig virkningsgrad. Da gjelder det å få mest mulig varme ut av veden. Riktig bruk av teknologi gir alltid mer varme og mindre forurensing. Miljøgevinsten  er nemlig at effektiv fyring også effektivt reduserer utslipp av sotpartikler.
Sotpartikler oppstår dersom vedens innhold av flyktige stoffer, gasser og tjære ikke blir fullstendig forbrent. De mest aktuelle helseskadelige partiklene i byluftas svevestøv er diesel- og bensineksospartikler, i tillegg til vedfyringspartikler.

De fleste forbinder vedfyring med kos, men begrepet «kosefyring» er i denne sammenheng  å sette synet av flammer foran oppnådd varmeeffekt. Lav varmeeffekt betyr at uforbrente partikler stiger opp fra pipa som svevestøv og at svevestøvet sprer uønskede kjemiske forbindelser til miljøet.

Uforbrent tjære fester seg dessuten i røykrør og røykpiper og kan føre til en skremmende opplevelse som pipebrann. Står pipa tilslutt i full fyr, så steng alle luker og spjeld og2 påse at brannen ikke sprer seg og tilkall brannvesenet. Etter brannen kontaktes feieren for tilsyn av pipa. Deretter må praksis forbedres – med gode fyringsvaner.

FULLSTENDIG FORBRENNING.
Kunsten å fyre med fullstendig forbrenning må læres i praksis – med hvert enkelt ildsted som læringsarena. Dette gjelder selv om ovnene i to hus teknisk sett skulle være helt like.  Ovnens eget tekniske utstyr må utnyttes, men også andre faktorer påvirker forbrenningen og virkningsgraden.

En dårlig feid ovn er en mindre god ovn. Falsk trekk fra ventiler, feieluker, utette kittfuger og avtrekksrør må absolutt ikke undervurderes. Fuktinnhold i brensel og bruk av ulike typer treslag og briketter spiller også en rolle. Både pipas høyde og tverrsnitt, vær og husets trekkforhold, kan være bestemmende for varmeeffekten. Slik sett er det vår egen praksis og mestring av lokale forhold som er utslagsgivende.

Liten Bjørnovn no.14 med kaffekjele og dekkplate med sovende bjørn.

FORBRENNING OG KLIMA                                                                                              
Gjennom fotosyntesen overfører sola sin energi til grønne planter som  deltar i det organiske kretsløpet. Prosessen binder CO2 fra lufta til karbon i veden. Levende trær er vårt store, fornybare karbonlager. Meningen med å forbrenne ved i en ovn er å frigjøre lagret solenergi. Forbrenningen slipper varmen inn i stua der ovnen står. Bruk av ovnens forbrenningsteknologi bestemmer hvordan vedens brenngasser blir blandet med luft og hvordan de antennes og reagerer med oksygen til CO2.

CO2-utslippet fra en vedovn er derfor klimanøytralt. Vedfyring tilfører verken nytt eller mer CO2 til kretsløpet, og er bra for både klima og miljø. Fossil olje, kull og gass har den motsatte effekt.

FORBRENNING MED PRIMÆRLUFT.                                                                   
Tenk deg å legge brensel inn i et brennkammer som er uten flammer og glør, men allikevel sterkt opphetet.  Ved og kull gir da straks fra seg en tjukk og kvelende røyk.
Denne røyken er i virkeligheten brennbare gasser som utgjør en stor del av brenselets brennverdi. En gnist kan nå antenne brenselet og det første vi ser er gule flammer fra brenngasser som «reagerer» med oksygen. Tradisjonelle ovner trenger bare primærluft for å oppnå en fullstendig forbrenning av vedens flyktige stoffer.

Primærluft er den luften som strømmer inn i og gjennom bålet fra en trekkluke eller en trekkventil. Trekken av frisk luft må reguleres slik at forbrenningsgassene brenner friskt med lys gul flamme. Bålet må ikke slukne eller ulmebrenne.  Kunsten å bruke primærluftforbrenning har gjennom århundrene ført med seg utviklingen av magasinerende ovner og varmeoverførende teknologi. For å få ovnens varmemagasin opp i ønsket temperatur, må forbrenningen skje med god trekk og holdes i gang med mindre og hyppige ilegg.

1

To bjerkekubber lagt inn på glør i en 1700-tallsovn med primærluftforbrenning. Det tar bare sekunder før brenngassene antennes med gule flammer.


FORBRENNING MED SEKUNDÆRLUFT                                                        
Dersom vi legger inn for store mengder ved (eller kull) i et brennkammer, vil vi se at primærlufta får vansker med å forbrenne all den gassen som brenselet utvikler. Forurenset røykgass som slippes uforbrent ut i pipa betyr også varmetap og dårlig økonomi. Slik fyring krever derfor ekstra tilførsel av luft.

Tilførsel av såkalt sekundærluft er et alternativ til å øke mengden primærluft. Teknologiutvikling har også gjort effektiv sekundærforbrenning mulig.
Gjennom en egen ventil og egen kanal kan sekundærlufta strømme helt inn til det området i ovnen hvor brenselet slipper fra seg brenngassene – i overkant av bålet eller det glødende brenselet. Sålenge sekundærlufta holder flammene i live, kan bruken av primærluft og dermed avgassingen reduseres. Med mindre belastning varer selvfølgelig brenselet lenger. Denne teknologien blir også kalt «2-trinns forbrenning» eller «dobbelt forbrenning».

I Europa ble slik teknologi tidlig utviklet til bruk i kullfyrte ovner. Men i Norge var det for 110 år siden vanlig at gassverkene foredlet og solgte gass fra kull til de tusen hjem i byene. Folk flest lærte å fyre med restproduktet som var koks. I byene var koks billigere enn ved, og strøm overtok ikke oppvarmingsmarkedet før på 1950-tallet. Som følge av vaner fra koksfyring ble også vedovner fyrt med minimal trekk «for at veden skulle vare lenger».

Ca. År 1900 så Ingeniør Worsøe muligheten i dette fenomenet og tok norsk patent på sekundærforbrenning i ovner beregnet for ved. Riktig bruk av Worsøes patentovner gjorde at varmetapet ved å fyre med særlig lav belastning tok slutt. Sekundærforbrenningen av uønskede partikler økte varmeavgivelsen og folk opplevde derfor at «veden varte lenger».

6Best kjent ble en serie ulike modeller fra Drammens Jernstøperi, kalt «Bjørn-ovner». Disse er også utstyrt med omstillingsspjeld for  «rundtrekk». Rundtrekken erstattet etasjeovnens lange røykkanal. Se tegning. Også Ulefos Jernverk var på banen. For 100 år siden startet også dette tradisjonsrike verket med produksjon av Worsøes patentovner og samtidig ble en av deres egne etasjeovner utstyrt med lignende teknologi. Den siste utgaven av den historiske modellen fra 1766 produseres ennå – i dag utstyrt med katalysator som bruker sekundærluft til forbrenningen.

Også ovner som bruker sekundærluft må fyres riktig for å holde høy effekt  og redusere uønskede utslipp. Det svake punktet i sekundærluftforbrenning er tilstanden under opptenning av bålet, og under ilegg av ny ved. Temperaturen kan da falle under ønsket nivå og røykgassene må sendes uforbrent rett i pipa. En mulighet er å tenne bålet på toppen – og la det brenne seg nedover. Dette er en såkalt «top-down» forbrenning. Prøv også å bruke mindre og hyppige ilegg. Hensikten er å unngå å sette sekundærforbrenningen ut av funksjon i disse periodene.

 

Emaljert reklameplakat for Bjørnovner.

 

MAGASINERING AV VARME.

Verdens eldste teknologi til å lagre varmeenergien i en lukket ovn, er å bruke massiv stein eller murverk, sand, brent 4leire og seinere metall som bronse og jern til å danne ovnens eget varmemagasin. Hensikten med å lagre varmen lengst mulig i ovnsmaterialet er å gi fra seg varmen til stua lenge etter at brenngassene i bålet er slukket. De mest kjente magasinerende ovner er massive klebersteinsovner,  norske vindovner og bileggere fra jernverkstida, og ekte kakkelovner og teglsteinsovner av svensk type.

Disse ovnene  har primærluft-teknologi tilpasset intensiv fyring i kortere perioder, med påfølgende  fyringsopphold. En kakkelovn kan fyres på nytt hver 12 time, morgen og kveld, og gi  varme  døgnet rundt hele vinterhalvåret.  Utslipp i opptenningsfasen kan, om man lærer det, reduseres med top-down forbrenning. I teknologien inngår enkel bruk av spjeld og ventiler som forhindrer den lagrede energi i å trekke ut av huset via røykpipa.

Norske vindovner fra 16- og 1700-tallet har det til felles med gamle kakkelovner at dører og feieluker er laget av smijern og derfor er mer utette enn 1800-tallets støpejerndetaljer. Uønsket trekk gjennom varmemagasinet ble derfor stoppet med vippespjeld plassert i avtrekksrøret. Alle disse ovnene er i nær slekt med den vedfyrte bakerovnen og har høyere virkningsgrad enn  de nye småovner med store glassdører og enkel sekundærluft-teknologi.

Stor og tung tradisjonell 1700-talls vindovn. Ukjent jernverk. Stor varmelagringskapasitet.
Høy pyramidetopp i blikk for effektiv varmeavgivelse. Næs Jernverksmuseum.

OVERFØRING AV VARME.                                                                                           
Noen ovner slipper ennå den varme røyken fra brennkammeret rett ut i pipa. Akkurat slik som de første hytteovnene hvor lave skråtak gjorde at mange bare satte inn brennkammeret fra gamle etasjeovner. Dette senker virkningsgraden, men pytt, – på hytta er jo veden gratis.  Til å overføre varmen fra ovnsmaterialet til stua brukes ildstedets egen overflate, eller heteflaten. Fra gammelt av ble det på bileggerovner oppført varmetårn av kleberstein, kakler eller takstein som  økte både varmelagringsevnen og heteflaten.

De eldste rene vindovnene av tykke jernmalmplater var alltid utstyrt med en eller flere tromler eller røyk-kasser i blikk eller kobber som ble smidd sammen med røykrøret. Herfra slapp den varmen, som ikke ble lagret i ovnsmaterialet, lett inn i stua.

3.-etasjeovn-dr.jstBåde større spisestueovner og mindre kammersovner skulle raskt varme opp et kaldt rom. De ble på 1800-tallet bygget i høyden ved hjelp av tynnplater i horisontale etasjer som ledet røyken oppover i sikk-sakk-mønster. På veien til avtrekksrøret ble varmen overført til rommet.  Og tenk på dagligstueovnen som ved hjelp av innvendige kanaler  vendte røyken både oppover,  nedover og  rundt om varmelagrende elementer før den slapp avkjølt ut i pipa.

Kakkelovnens store overflate er behagelig varm å ta på. Den ga inspirasjon til 1800-tallets konveksjonsovner  (kappeovner) i jern/stål.  En  løsning, kjent fra vertshus og større lokaler, var å plassere ovnen og pipa på motsatt vegg, bare bundet sammen av et langt røykrør hengt opp under taket. Til de fire store kirkeovnene i Kongsberg kirke ble det i 1877 bestilt nær 10 meter røykrør til hver ovn!

 

Tradisjonell 1800-talls etasjeovn beregnet på rask oppfyring og raskt varmeavgivelse. Drammens Jernstøperi.

 

UT MED «KOSEOVNENE».                                                                                 
Etter 1998 har det vært forbud mot salg av nye lukkede småovner uten sekundærforbrenning. Meningen med å stille krav  til forbrenningsteknologien, var å stanse økningen i utslipp av svevestøv fra «peisovner» og andre av etterkrigstidens enkle «hytte- og koseovner». Selv om folk vanligvis var nøye med å unngå sløsing med ved, kunne disse ovnene fyres som koksovner med minimalt trekk. Resultatet var ulmefyring med dårlig forbrenning.

I stedet for å satse på opplysning og bedring av fyringsvanene, valgte myndighetene å satse på ensretting i valg av teknologi. Med en kombinasjon av forbud og pengestøtte skulle en million ovner fra årene før 1998 bli erklært som så miljøskadelige at de burde skiftes ut. Uforståelig nok gjaldt dette også kvalitetsovner med den 100 år gamle forbrenningsteknologien som skulle bli  enerådende i småovner etter 1998. Et eksempel på dette er  vedovnen «Bjørn».

5

 

Bruksanvisning for Bjørnovner med sekundærforbrenning. Illustreret Katalog Drammens Jernstøberi 1923.

 

 

Etter påtrykk fra Riksantikvaren ble riktignok ovner produsert før 1940 aller nådigst «unntatt» utslippskravet til nye ovner. Aksepten for unntaket ble respektløst begrunnet med ønsket om å bevare vakre kulturminner, men helst bare som tidstypiske kulisser, ute av praktisk bruk som historiske kvalitetsovner.

Mer enn ti år senere ser det ut til at dette synet på bruk av gamle ovner og miljø er i ferd med å endre seg. I mellomtida har mange trailerlass med mer enn 100 år gamle norske kulturhistoriske kvalitetsovner ulovlig forlatt landet, til fordel for det tyske, danske og svenske antikk- og bruktmarkedet. Interessen for god teknologi, miljø og klimavennlig fyring er stigende, og etterspørselen etter spennende kulturhistoriske ildsteder øker.

9_62_456841664

Langside på Ulefos modell 1777, skåret av bilthugger Henrik Bech. Mytologisk motiv av Venus som i Vulcans smie krever våpen til Aneas. Platen tilhører en høy to etasjes ovn med svungen topp, ca. 1910.

Gamle kakkelovner, massive klebersteinsovner og kunstferdig utformede norske jernverks- og støperiovner er nå knapphetsgoder som også påvirker nyproduksjonen. Vi ser over hele Norden at både kakkelovner og massive klebersteinsovner er tilbake i markedet. Det lover godt for både klima, miljø og god fyringsskikk.

 

Av: Petter Øijord, rådgiver for ovnssamlingen ved Fossesholm Herregård og ansatt i Grønn Hverdag.

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 4 2011 av Gamle Hus, Hager & Interiør.

Comments are closed.