Det bor rundt 1400 mennesker på Hovin i Melhus kommune i Sør Trøndelag. Som på mange andre tettsteder har handelssenteret flyttet seg. Tidligere var det jernbanen med stasjonsbygningen og området rundt denne som var bygdas midtpunkt. Her bygde forretningsmannen Midttømme en stor, moderne butikk i 1902.
Det er mange år siden det første lokomotivet dampet forbi på Størenbanen i 1863. Halvor Midttømme etablerte butikken i 1897, i et hus som lå ca 200 m lenger nord. Gamle Hovin består av tre bygninger; butikklokalet med leilighet i andre etasje, bygget i 1902, stabbur og bolighus bygget i perioden mellom 1902-1920. Alle de tre bygningene, som karakteriseres som et «semi-urbant» miljø, har en høy grad av autentisitet og er bevaringsverdige.
FAKTA:
HVEM: Stiftelsen Gamle Hovin. Leder Siri Nordhus,nestleder Lillian Thomassen, kasserer Wigdis Reitan Krogstad (t.h.) og styremedlemmene Hans Olav Lund (t.v.) og Kristine Kaasa Moe.
HVA: Autentisk forretning, etablert av Halvor Midttømme (1849-1901) Forretningen var bygdas knutepunkt og den var i drift opp til 1960-tallet. Lokalene ble bygget i 1902 og brukes nå som forsamlingslokale i bygda.
HVOR: Hovin, Melhus i Sør-Trøndelag.
Den gamle jernbanestasjonen ligger også her fremdeles, og er i bruk som enebolig. Butikken med dagligvare ble drevet av tre generasjoner Midttømme fram til 1969. Under storhetstiden var det hele 30 arbeidsplasser her. Og det var også et samvirkelag i et av nabohusene. Det var litt butikkdrift i lokalet helt fram til 1990, da en blomsterforretning som holdt til i den ene delen en periode, måtte stenge dørene for godt. Med ny motorvei, barneskole og behov for større dagligvarebutikk forflyttet sentrum seg og den gamle butikken ble stående tom og forlatt. Ofte går slike unike kulturminner som Gamle Hovin tapt, enten på grunn av forfall eller fordi de må vike for nybygg. I dette tilfellet ville bygdefolket ikke gi slipp på det gamle samlingspunktet.
Lokal entusiasme ble redningen
I 2001 var det noen venner og bekjente som synes det var synd å la dette kultur-minnet forfalle. Bygdefolket trådte til og kjøpte likegodt «hele sulamitten». Wigdis Reitan Krogstad og Hans Olav Lund sitter begge i styret for stiftelsen Gamle Hovin, som teller ti medlemmer med vararepresentanter. Begge har vært engasjerte i den gamle butikkens skjebne helt siden starten i 2001.
– Det er mange som har gode minner herfra og som har lyst til at butikken skal leve videre som forsamlingslokale og et slags lokalt museum. Både Wigdis og Hans Olav husker godt tiden med butikkdrift. Hans Olav kom fra Støren til Hovin i 1963 som nyutdannet lærer, og underviste blant annet Wigdis sin klasse.
– Det var bakeriutsalg her, – det er nemlig en stor bakerovn i kjelleren. Jeg minnes også at det ble drevet mye byttehandel. Folk tok med seg husflidsprodukter som de byttet mot matvarer når det knep. Det var et ekte landhandleri som hadde «alt». Her solgte man præriegras til å flette tauverk av, takspon kløvd med øks slik at vannet rant lett av, og alfa til å stoppe møbler med, maling og jernvare i tillegg til dagligvarer. I andre etasje var det blant annet klær og sko, forteller Hans Olav.
Tradisjon fro utleie
Men bygninger overlever ikke på gode minner alene, de krever vedlikehold og bør brukes om de skal overleve. Utleievirksom-het og dugnadsarbeid har klart å holde unna forfallet. Den gamle landhandelen har fungert som et forsamlingslokale de siste årene. Her har det vært aktiviteter for barn og unge, kafé, pubkvelder, kunstutstillinger, dans og julemarkeder, blant annet. Ofte tas hele det store huset i bruk. Stiftelsen leier gjerne ut til selskaper, noe den tidligere butikkeieren også hadde tradisjon for. – Se her, vi er så heldige å ha både middags- og kaffeservise fra Midttømmes tid. De leide nemlig ut lokalene både til bryllup og begravelser her før i tiden. Vi tør nesten ikke bruke serviset, men det er utrolig artig å ha det stående på utstilling, sier Wigdis og viser stolt fram kaffekopper og asjetter med logo. – Gamle Hovin har hatt stor betydning for bygdesamfunnet her. Som både butikk og samlingssted helt opp til våre dager. Det har selvfølgelig positiv innvirkning på bevaringsviljen. Det startet som et AS i begynnelsen, med tanke på å drive utleie her. Etter hvert gikk Gamle Hovin over til å bli en forening, forteller Wigdis mens hun viser oss rundt i butikklokalet.
Enestående samling
Det er en fryd å gå rundt i det spennende butikklokalet. Opprinnelige hyller og gamle kjøpmannsdisker og vegger er malt i en klar grønnfarge. Hyllene er fylt med spennende bokser og emballasje. Ved vinduet står kafémøbler og venter på neste tilstelning. Gamle utstillingsdukker titter fram i hyllene og på veggene henger reklameskilt. – En stor del av gjenstandene er fra Midttømmes tid og noe har stiftelsen fått. Vi tar gjerne i mot mer dersom noen har lyst til å donere gjenstander som kan passe inn, smiler Wigdis. – Det viktigste for oss er at folk er villige til å bruke huset her, – som et levende museum. Jeg tror denne bygningen, miljøet med stabbur og bolighuset ved siden av, inventaret her – ja, helheten er med på å gi folk en positiv stedstilknytning. Det er mange som blir litt nostalgiske når de kom-mer hit, de kjenner jo igjen ting fra sin egen barndom. Brunsukkertanga for eksempel, sier Hans Olav.
Stiftelse med visjoner
Nå, snart 11 år etter, mener de engasjerte ildsjelene endelig å ha funnet den beste måten å sikre forutsigbarhet for det gamle handelsstedet. I 2010 ble foreningen lagt ned og det ble etablert en stiftelse, samt en egen venneforening. Stiftelsen ønsker å etterisolere den gamle landhandelen. De ønsker at huset skal kunne brukes året rundt. Slik det er nå er det ikke mulig, fyringsutgiftene er store og man må stenge av huset i vinterhalvåret.
– Det er mange fordeler med å være en stiftelse i forhold til en forening. Det er blant annet enklere å søke midler til vedlikehold og restaurering, forklarer Wigdis. Stiftelsen har tidligere sørget for å sette i stand de to pipene og har mottatt midler både fra Norsk Kulturminnefond tidligere og Stiftelsen UNI i fjor sommer.
Diverse vedlikehold er blitt utført og i 2009 ble taket med to piper reparert. Det siste tilskuddet fra Stiftelsen UNI skal gå til reparasjon av grunnmuren som er i ferd med å skli ut enkelte steder. Budsjet-tet er på 600 000 kroner og det ble søkt midler både fra UNI og Melhus kommune.
– Vi har klart å samle inn mesteparten bortsett fra 50 000 kroner som gjenstår etter at tilskuddene ble innvilget. Planen er å klare å få inn dette på utleie. Med tid og stunder drømmer vi også om å få anlagt en liten hageflekk på baksiden slik at vi kan sette ut bord og stoler i sommersesongen. Men først står flere takarbeider for tur, forteller Wigdis.
Tekst og foto: Kari-Marte og Tor Harald Frøyset
Denne artikkelen sto på trykk i utgave 1 2012.
