Hvor gamle er lysestakene?

Lysestakene som ble omtalt i ekspertsvarspalten i Norske Hjem utgave 1 2018. Foto: Privat.

I nr.1/2018 kommenterer Trond Schøning i Blomqvist på et par lysestaker av messingplate laget i barokk stil. Schøning har sikkert rett i at stakene er senere kopier, og at de ikke er «fra tiden». Ifølge den svenske eksperten Erixon ble slike staker opprinnelig laget fra siste halvdel av 1600-tallet og frem til tidlig på 1800-tallet. Schøning skriver at de «aller, aller fleste» av denne type staker er fra tiden rundt 1900. De mest forseggjorte er nok ofte så gamle. Men etterspørselen etter slike lysestaker kulminerte lenger ut på 1900-tallet, da interessen for alminnelige bondeantikviteter var stor.

En lysestake av messingblikk som kanskje er 1700-talls. Dekoren er mest gravert og har god patina. Skruen har håndfilte gjenger og naglene på siden av skruen, er laget av sammenrullet plate. Viktigst er kanskje at staken er litt skjødesløst reparert med lodding. Dessuten er en A i art nouveau stil innrisset i loddingen under mansjetten. Det tyder på at loddingen skjedde helt først på 1900-tallet og at staken var gammel da. Foto: Svein Solhjell

Men hvordan kan man avgjøre om slike lysestaker av messingblikk sannsynligvis er «fra tiden» eller er nyere etterlikninger? Om de er fremstilt med godt, tradisjonelt håndverk eller maskinelt, er et skille som kanskje skal settes til rundt 1900-1920. Håndverk kan man gjerne se spor av i små detaljer, ofte slikt som egentlig ikke skulle synes. Men håndverk er ikke et bevis på høy alder. Enkelte verksteder har hatt moderne maskiner allerede fra litt etter midten av 1800-tallet, mens mange selvstendige håndverkere nok holdt seg til tradisjonelle metoder et godt stykke inn på 1900-tallet. Schøning nevner at gjengene på skruen som fester skaftet i foten, om staken har en slik skrue, må være konisk og tydelig håndfilt (ha grove gjenger). Dette er en enkel og ganske god test på høy alder. Er det maskingjenger, kan man være sikker på at staken er nyere med mindre den er reparert. Et godt råd i tillegg til å sjekke skruens gjenger og om det er håndverk, er å se om patinaen på staken er troverdig. Bruk gjerne lupe. Tidligere pusset man messing med krem som inneholdt f.eks. finknust tegl, og dette har medført stor slitasje. Mest slitasje der pussingen kom lett til, mindre ellers. Om staken også har feil eller skader som i tillegg har fått patina av pussing, kan det tyde på høyere alder.

Mange har sikkert støpte lysestaker i messing eller bronse, så det kan passe å ta en kikk på hvordan man avslører sannsynlig alder også på slike. Formen er selvsagt det første man bedømmer, men noen former har vært populære over lang tid. Danskene (og vel vi også) har f.eks. sine «Næstved-stager» hvis form skriver seg fra slutten av 1600-tallet, men som danske antikvitetshandlere nå ofte synes å datere til første halvdel av 1800-tallet. I virkeligheten har denne type staker nok vært produsert i hele denne perioden.

Om lysestaken er støpt håndverksmessig og deretter dreid av manuelt, er en viktig sjekk. Riller og vulster er på gamle lysestaker ofte litt, men bare litt, ujevne. Patina og eventuelle reparasjoner etter lang tids bruk, bør sjekkes nøye. Undersiden av foten kan avsløre mye. Innrissede eierinitialer som viser bruk av patronymer, antyder god alder. Viktigere at en håndfilt skrue, om slik finnes, er et godt tegn på høy alder. Men å file gjenger for hånd er enkelt, og noen håndverkere kan ha brukt den gamle metoden kanskje helt frem til rundt 1900. Jeg har dessuten sett helt nyproduserte, støpte messingstaker med slike gjenger på skruen. Akkurat de stakene, som altså var rene forfalskninger, hadde dessuten en ganske tydelig og lite troverdig patina. 

Underside av lysestake avbildet over. Skruen har håndfilte gjenger og naglene på siden av skruen, er laget av sammenrullet plate. Foto: Svein Solhjell

Undersiden av lysestaker viser dessuten ofte, men ikke alltid, spor av at man har dreiet og dels skavet av overflødig gods. Manuell dreiing uten etterfølgende pussing gir tydelige, ujevne dreiespor, så dette er et godt tegn. Men mer av det dyre metallet kunne spares ved å støpe skaftet hult. Fra slutten av 1600-tallet og i ca. hundre år fremover støpte gjørtlere skaftet i to halvdeler som så ble loddet sammen. Det er imidlertid ikke klart hvor mye denne teknikken ble brukt i Norge. På slike staker ser man som regel sømmen som en stripe på hver side, men eventuelt kan man se sømmen bedre ved å puste på staken. Ulik varmeledningsevne gjør at sømmen da alltid trer tydelig frem.

Undersiden av noen ulike, støpte lysestaker. Skaftet er ofte, men ikke alltid, festet med en skrue som må ha grove, håndfilte gjenger om alderen skal være høy. Men noen staker har skaftet naglet til foten og noen skaft var hule rør som er festet til foten ved å tvinge underste delen utover. Foto: Svein Solhjell

Grove riller etter manuell dreiing viser at man ofte sparte på metallet i gamle dager, eventuelt skavet man ut overflødig metall. Foto: Svein Solhjell

En annen og mer vanlig metode for å spare metall, var å støpe med en billig kjerne av f.eks. brent leire. Kjernen, som vel ble pirket ut etter støping, ble holdt på plass med en tråd eller et bånd av jern eller en legering med høyere smeltetemperatur. Ofte ser man enden av tråden som en mørk prikk på hver side av skaftet, men noen gjørtlere må ha holdt kjernen på plass på langs. Da sees ikke endene så lett, i beste fall kan en ende sees på undersiden av skaftet. Men man kan kjenne at skaftet er hult om man har fingeren nederst i lysepipen. Antikke lysestaker med relativt tynne skaft er imidlertid støpt hele.

Bilde over og under: Støping av hult skaft for å spare metall, har vært kjent lenge. Ofte viser slik støping seg ved et lite merke på hver side av skaftet. Eller ved en loddesøm på langs av skaftet på hver side. Foto: Svein Solhjell

Fra slutten av 1700-tallet støpte man med en solid kjerne som kunne fjernes, slik at skaftet ble et rør. I England installerte de gjerne en skyvemekanisme i det hule skaftet på lysestaker. I Norge ser det ut til at man helst støpte skaftet konisk hult, sannsynligvis for lettere å få ut kjernen som vel var av jern. Men formen med konisk skaft passet også godt til lysestaker i nyklassisistisk stil, eller empirestil, og slike ble nok støpt her til lands til langt ut på 1800-tallet.

Interessen for historiske stiler og antikviteter dukket for alvor opp nokså sent på 1800-tallet, blant annet inspirert av Kunstindustrimuseet i Kristiania som åpnet i 1878. På slutten av 1800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet var det mote blant mange bedrestilte å ha mer eller mindre barokke møbler og tilhørende gjenstander som et slags lite, privat kunstindustrimuseum i f.eks. hallen. Men stil og kvalitet har for mange den gang vært viktigere enn høy alder på gjenstandene. Fra omkring 1900 ble det økende interesse for «det norske» og for hvorledes tradisjonelle, norske hjem hadde vært innredet. Det ble anskaffet mengder av ulike gjenstander til museer og det ble holdt utstillinger. Norsk Folkemuseum, stiftet i 1894, viste etter hvert frem masser av antikke gjenstander og utga bøker, bl.a. en om lysestell i 1907.   

Lysestaker av messing har ikke minst vært assosiert med bondeantikviteter. Men norske bønder greide seg i gamle dager for det meste med åren eller med den åpne peisen for å få lys i stua og i et eventuelt kjøkken. Når de fikk røykovn på Vestlandet eller jernovn ellers i landet, så var det helst tranlamper eller «stikker» av feit furu som ble brukt til lys. Eilert Sundt skrev i 1869 at i en såpass velstående bygd som Trøgstad i Østfold, brant de så sent som rundt 1830 bare ett eneste lys i året, selv på større gårder! Det lyset ble brent på julaften. Ellers brukte de tyristikker.

Lysestaker er en type antikviteter som alltid kan brukes. Nå har vi rentbrennende stearinlys med flettet veke i stedet for gamle dagers talglys med veke som trengte å «snytes» med lysesaks. I mange norske hjem, og etter hvert hytter, hadde man gamle lysestaker sammen med alminnelige bondeantikviteter til langt ut på 1900-tallet. Men nå er interessen og dermed kunnskapen blitt mindre. I dagens marked kan den som vet forskjell på antikke og nyere ting, gjøre gode kjøp. I alle fall dersom man vet å sette pris på høy alder og dermed på den historien som «bor» i en gammel gjenstand.

Av Svein Solhjell.

 

Litteratur:

Eilert Sundt: Om Renlighedsstellet i Norge. Kristiania 1869.

Fredrik B. Wallem: Lys og Lysstel. Kristiania 1907.

Sigurd Erixon: Mässing. Stockholm 1943.

Comments are closed.