Juleskikker i Flekkefjord

julebukk_flekkefjord_w

Foto:Leif André Figenschou- Cedewarft

Hvert sted eller område har fra gammelt av hatt sine juleskikker. Noen er felles, og andre spesielle for det aktuelle stedet. Mange skikker er forsvunnet eller er endret opp gjennom tidene. I Flekkefjord var det tidligere to skikker som er verdt omtale. De er begge forløpere for tradisjonen med å gå julebukk i romjulen.

På Vest-Agder museet i Flekkefjord er det en gammel «julegeit», et håndlaget hode med geitehorn montert på en stang. Julegeita er mer enn to hundre år gammel og kommer fra gården Sunde i Flekkefjord. I romjulen ble hodet båret rundt i byen av en gutt med geiteskinn rundt skuldrene. Han banket på dørene og var nok et skremmende syn for småbarna i huset. Til takk for besøket fikk han «skjenk» – penger eller smågodt som kaker, sukkertøy og nøtter, som han samlet i en pose. Det var ikke bare i Flekkefjord julegeita var i bruk, men det spesielle er at her er den bevart (se bilde). Julegeita var i bruk i Flekkefjord fram til slutten av 1800-tallet.

I boka «Tampen brenn» av Åse Enerstvedt fra 1982 er det omtale og bilde av julegeita fra Flekkefjord. Enerstvedt påpeker at skikken med å gå julebukk er gammel. Hun gjengir en beretning fra Valdres fra midten av 1800-tallet der det fortelles at ungdommer gikk rundt i grupper fra gard til gard og danset. De hadde med seg kunstferdig lagde hoder av sauebukk og geit som de bar med seg. Hodene hadde påspikrete horn. Munnen kunne åpnes med et snøre, og munnhulen var foret med rødt stoff. Bærerne hadde hestedekken over seg og brekte samtidig som de åpnet kjeften på hodene. Når følget besøkte et hus, gikk bukkebæreren først inn, deretter geitebæreren og deretter resten av ungdommene. Så ble alle traktert med øl fra en stor bolle som gikk fra munn til munn. Dette ble omtalt som å «være ute og gå julebukk».

En annen skikk som er kjent også fra andre byer, er stjerneguttene eller «å gå med stjernen». Dette skjedde 12. juledag (5. januar) – hellig tre kongers dag. Denne skikken ble holdt i hevd i Flekkefjord til rundt 1880. Skikken antas å ha sin rot i middelalderens mysteriespill. Opprinnelig inngikk sannsynligvis stjerneguttene i et mer omfattende opptrinn, som gjennom tidene er forenklet og til slutt ble begrenset til scenen med de hellige tre konger.

gjerding_w

Tre gutter, som hadde øvd inn de gamle stjernesangene, iførte seg voksne nattskjorter utenpå sine egne klær. På hodet hadde de høye, spisse luer og om halsen runde kraver laget av papir. Guttene forestilte de hellige tre konger eller vismennene fra Østen. I henhold til legenden var en av kongene afrikansk, og den ene gutten var derfor svertet med trekull i ansiktet. Den andre kongen var ung og den tredje gammel. Sistnevnte var kanskje utstyrt med hvitt skjegg. Etter tradisjonen var kongenes navn Caspar, Melchior og Balthasar.

Guttene bar på en stor, stjerneformet lykt montert på en høy stang. Lykten bestod av et skjelett av tynne trespiler som var trukket med oljet pergament eller «sjåskinn» (svineblære). På stjernen var pålimt bilder med religiøse motiver. Helst skulle lykten kunne dreies om stangen, som et hjul.

Det var flere grupper stjernemenn ute samtidig, og det gjaldt å unngå og besøke de samme gatene. Etter å ha banket på døren, og blitt invitert inn i huset, fremfører guttene sine innlærte sanger. En vanlig åpning er:

God aften herinne, både mann og kvinne

Vi ønsker eder alle et gledelig nyttår

Så fortsetter de med stjernesangen:

Med denne stjerne som vi nu har her

Ville vi det således erindre

Den stjerne som lyste fra øst og til vest

Der de søkte Jesum at finne

Og hvor de da gå, en stjerne at stå

På huset hvor barnet var inne

Deretter fortsetter guttene med andre sanger. Når sangene er sunget får guttene en «skjenk» – en skilling og blir traktert med drikke, epler, peppernøtter og annet godt. Til slutt fremføres en av flere takkesanger:

Takksigels, takksigels for skjenk og gave

Det lille barn Jesus til en morgengave

Deretter tar guttene farvel og vandrer ut i vinternatten på vei til neste gjestfrie hjem.

I tillegg til penger og godteri fikk guttene ofte både øl og brennevin. Det siste var visstnok årsaken til at skikken kom i miskreditt og etter hvert forsvant.

I dag er det helst barn som går julebukk, og både opptrinn og traktering er enklere enn i tidligere tider. Få av deltakerne er det vel som tenker over at de står i en eldgammel tradisjon med røtter både i hedenskap og kristendom.

 

Av: Ole Ivar Iversen, Hollenderbyen Internasjonale Byggeskikksenter, Flekkefjord.

Kilder:

Julehilsen fra Flekkefjord 1941 og 1953

Morten Ringard: Flekkefjord historie, 1942

Åse Enerstvedt: Tampen brenner, 1982

 

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 6 2011.

Comments are closed.