Sveitservilla med plass til åtte

svelvik__dsc0430

Et kurs i bygningsvern førte til at Hanne og Pål Ringstrøm så litt annerledes på salgsobjektet enn de andre på visningen i Svelvik den dagen. «Dette huset er jo faktisk ganske bra» tenkte de. Dette til tross for at de kunne se himmelen gjennom taket der pipene en gang hadde vært.

Det hvite og grønne sveitserhuset ligger midt i Svelvik sentrum og ble etter sigende bygget av skipper Edvard Fredriksen etter bybrannen i 1887. Det antas at huset stod ferdig rundt 1890. En av Svelviks første kolonialforretninger holdt til i huset helt fram til nedleggelsen i 1957. Kolonialdelen stod faktisk urørt fra nedleggelsen og helt fram til våren 1996 da Hanne og Pål kjøpte huset. Da ble den flyttet i sin helhet flyttet til Svelvik museum, der den kan beskues. Forsberg-huset, som sveitservillaen blir kalt på folkemunne, har sitt navn etter den driftige damen Laura Forsberg som drev forretningen i hele 60 år.

– Vi bodde i et eldre hus i Røyken tidligere. Det var dessverre et veldig dårlig hus, det var store problemer med mugg- og soppangrep. Vi kunne ikke fortsette å bo der med to små barn og et tredje på vei, så vi begynte å se etter et nytt restaureringsobjekt som vi kunne satse på. Det var vanskelig å finne det rette huset, mange av dem vi så på endte opp med å bli svært kostbare og utenfor vår prisramme, forteller ekteparet.

svelvik_fasade-fr

Fasaden under restaurering.

Familien har hele tiden klart seg på en inntekt. Pål er utdannet møbelsnekker og tømrer. Hanne er sjefen hjemme og styrer den store familen på åtte. Å følge opp seks barn er tidkrevende og det ble derfor naturlig at Hanne skulle jobbe hjemme. Den eneste sjansen de hadde til å komme seg inn på boligmarkedet i 1996 var å kjøpe et gammelt hus for en rimelig penge som de kunne restaurere over tid.

svelvik__dsc0740

Familien Ringstrøm samlet i trappa. Pål med Hårek (5) og Gustav  (7 1/2) på fanget, Ane (11), Mia  (13 1/2), Hanne og Jørgen (18). Eldstedatter Sissel (20) var ikke til stede da bildet ble tatt.

Da de oppdaget huset i Svelvik begynte de å ane håp. Det hadde en relativt lav verdivurdering siden det var en god del arbeid som måtte til. På visningen kom det mange som kunne tenke seg å kjøpe huset for og restaurere det, for så enten å leie det ut eller selge det videre.  Huset var registrert som tre boenheter og kunne egne seg for utleie eller seksjonering. Med erfaring fra soppskader i eget hus så de raskt at her var det kun en ufarlig art, og ingen andre avskrekkende store skader.

svelvik_gang-fr

Gangen før.

– Jeg husker vi gikk rundt i huset og vurderte hva vi kunne klare å gjøre selv og hva vi måtte leie inn håndverkere til.
Siden huset hadde stått uten piper en god stund så det ganske ille ut, spesielt i andre etasje. Taket hang ned og det var en stor brun dam der regnet hadde rent inn, og folk tråkket leire utover hele huset under visningen. Pål hadde vært på et kurs i bygningsvern innimellom visningene i regi av Bærum kommune. Der viste de mange eksempler på hvor ille hus kan se ut og hvor bra de kan bli. Med dette i bakhodet så vi raskt at i dette huset var det muligheter. Det så mye verre ut enn det egentlig var, forteller Hanne.
Pål og Hanne forsto at her måtte de trå til under budrunden og vise at de mente alvor. De slo til med et bud godt over verdivurderingen og endte med å få tilslaget på 450 000. Drømmehuset var deres!

svelvik__dsc0565

Gangen nå.

Prosessen begynner
Det første ekteparet gjorde var å skifte taket. Den gamle teglsteinen ble tatt ned og nytt undertak ble lagt.
– Vi har brukt en tykk papp, som er diffusjonsåpen. Den føyer seg og tåler de ujevnheter som et gammelt hus har. Etter taket var skiftet la vi den gamle teglsteinen tilbake på plass, forteller Pål.
Utvendig var det originale panelet i god stand, kun nedre del av sydveggen måtte skiftes ut på grunn av råteskader. Vinduene i andre etasje ble skiftet ut på slutten av 50-tallet, men siden de er doble og  i god stand har ekteparet valgt å beholde disse inntil videre. I første etasje står fremdeles de to rommene der den gamle kolonialforretningen holdt til urørt. Av praktiske årsaker brukes disse som lagringsplass for verktøy og diverse andre ting.

svelvik__dsc0764

Den gamle inngangsdøra til kolonialforretningen.

– Museet hentet alt inventar etter butikken, i kjøpekontrakten sto det også at de skulle ha ytterdøren. De var nok bekymret for at nye eiere ville skifte ut alt som var av vinduer og dører her. Døra mellom butikklokalet og bakrommet ble først tatt med til museet, men da de hørte av vi ønsket å bevare dette fikk vi den heldigvis tilbake og inngangsdøren på hjørnet fikk stå, forteller Pål.
Ekteparet innrømmer at de har tenkt tanken på at det hadde vært litt artig å fått beholde butikken slik den var. De har en liten drøm om å kunne få til ett eller annet i lokalene på sikt. Kanskje kan den gamle bakerovnen i kjelleren tas i bruk igjen?  Kanskje kunne de åpne lørdagsutsalg med hjemmebakt brød? Tankene er mange og Hanne og Pål drømmer seg gjerne bort. Bare tiden vil vise hva det kan bli her etter hvert.

svelvik__dsc0726

Kolonialforretningen brukes som bod og snekkerverksted. Døra mellom butikklokalet og bakrommet fikk familien tilbake fra museet.

Enn så lenge nøyer de seg med selvforsyning av frukt og bær fra hagen og egne egg fra både vaktler, kalkun og høns.
– Jeg syntes det er flott å kunne ha vekst rundt seg, det er noe eget å kunne høste fra egen hage. Vi bruker hagen også til å lære barna om verdien av å jobbe med levende ting som trær, busker og planter og ikke minst dyr, forteller Hanne.

Da Hanne og Pål  kjøpte huset var hagen temmelig gold og det var bare noen gamle epletrær som sto igjen. De har plantet opp hagen med både pryd- og nyttevekster og nå blomstrer det villig her fra tidlig vår til sent på høsten. Barna som er født etter at de flyttet til Svelvik har fått egne trær i hagen, og både fersken, aprikos, plomme og moreller er å finne her, i tillegg til at det er plantet Victoriaplommer og et gråpæretre. De har også stor glede av kjøkkenhagen hvor de dyrker blant annet poteter.
Det gamle uthuset er restaurert og huser i dag to kalkuner, noen høner, vaktler og en kanin.

svelvik__dsc0553

Å leve med huset

I 2003 laget de til ett nytt kjøkken i andre etasje. Pål tok faktisk fagbrev som tømrer på dette kjøkkenet. De syntes det var en utfordring å få til et kjøkken som kunne fungere, men er fornøyde med resultatet.
Pipene måtte settes i stand. De har valgt å sette inn en en stålinnsats i den største pipa, den andre var helt fin. I første etasje var de opprinnelige brannmurene og pipeløpet i god stand, men mellom 2. etasje og loftet måtte alt mures opp på nytt.

svelvik_kjkken-frepson013svelvik__dsc0486

Kjøkken i andre etasje før og etter. Det koselige kjøkkenet i andre etasje er eget design. Pål tok fagbrev som tømrer på dette kjøkkenet. Familien er veldig glade i vedkomfyren, som brukes både til oppvarming og matlaging.

Ellers har familien valgt å gjøre minst mulig foreløpig. Andre etasje står omtrent slik den ble innredet på 60-tallet. Her har de kun gjort små, overfladiske forandringer og malt, bortsett fra ombyggingen av kjøkkenet. Barna har hele tiden delt soverom, og det har stort sett vært greit. Men nå når de begynner å bli større, har de ymtet frampå om kanskje pappa kunne bygge om litt slik at de kunne få hvert sitt soverom.

svelvik_dsc0579

Kjøkkenet i første etasje er bortimot urørt.

Kjøkkenet i første etasje har fått stå urørt inn til videre. Tanken er å restaurere det og etter hvert ta dette i bruke. Stuene i første etasje brukes til jul og fest. Kammerset innenfor kjøkkenet nede har Pål og Hanne nettopp satt i stand slik at det kan brukes til soverom.

svelvik__dsc0591

Kammerset innenfor kjøkkenet i første etasje er nylig satt i stand.

Pål ler når han tenker tilbake på det første året her. Selv med to små barn og en nyfødt baby var optimismen på topp når det gjaldt tanken på alt han skulle gjøre da.
– Jeg husker jeg styra veldig for å få tak i maling den første sommeren. Det var jo helt unødvendig for å male ble det jo ikke tid til likevel, sier han og rister litt oppgitt på hodet.
Med tiden har de begge lært seg at ting tar tid, kanskje enda litt lengre tid enn det man først tror når man velger å gjøre jobben selv. Med Pål i full jobb som tømrer med eget firma og en stor husholdning med seks barn som skal følges opp er det ikke alltid like enkelt å finne tid til restaurering. Men ekteparet jobber litt i rykk og napp og trives med det.
– Alt går an, selv med lite midler, man må bare være litt tålmodig. Det nytter ikke å bli stressa og nervøs fordi du ikke rekker alt det du hadde tenkt i utgangspunktet. Ta det rolig og lær deg ting underveis. Det er mitt beste råd, sier Pål.

svelvik__dsc0626

Gammelt verktøy er rammet inn og henger på utstilling i stua.

Sansen for det gamle
Hanne har alltid hatt sansen for gamle hus og har sett for seg at hun skulle bo i et selv.
– Vi gifta oss i 1985 og jeg husker jeg alltid kommenterte fine, gamle hus når vi kjørte forbi slike. Jeg husker Pål svarte: «Jeg ser ikke sånt jeg» og jeg ble helt sjokkert, ler Hanne.
– Nei, jeg har nok lært å bli oppmerksom på gamle ting og hus med tiden, sier Pål. For ham ble også interessen for det gamle styrket gjennom yrket som møbelsnekker og tømrer og interessen for håndverket.
– Det er noe eget ved det gamle, du får en sterk følelse for mennesket som har stått og laget en gjenstand, et møbel eller bygget et hus. Tanken på at dette er laget kun med enkel redskap; hammer, vinkel, øks og sag fasinerer meg. bare tenk på all den tiden som gikk med når man bygget ett hus tidligere, og så annerledes dette er i dag, sier Pål ettertenksomt.

svelvik__dsc0631

I begge stuene i første etasje er det originaltak med dekorative rosetter.

Hanne forteller at de nesten hadde gitt opp å finne et hus i Østlandsområdet som var så intakt som Forsberg-huset den gangen på midten av 90-tallet. Hun lurte på om hun kunne klare å få litt sjarm og sjel inn i ett nytt hus, med vedkomfyr og gamle kjøkken ting, hvis de måtte gi opp drømmen om å få kjøpe et gammelt hus. Heldigvis ble det slik de drømte om.
– Vi er begge opptatt av at ting skal få ha sitt eget særpreg, og at det er bra at ikke alt er ensartet og likt. Det gjelder både hus og mennesker, slik vi ser det. Vi trives godt her, smiler Hanne.

svelvik__dsc0666

Flott originaldør mellom de to stuene i første etasje. Spisestuemøblementet er arvegods,
i sin tid produsert på et møbelsnekkerverksted i Mysen, Østfold.

svelvik__dsc0669

Pål og Hanne setter stor pris på at de opprinnelige etasjeovnene i stuene har fått stå i fred gjennom tidene.

svelvik__dsc0761

Originalt vindu.

Denne artikkelen sto på trykk i utgave 2 2010. Av Kari-Marte og Tor Harald Frøyset

Comments are closed.