Vi selv og våre hjem

Tulikivi_Kide_2_Fireplace_White

Et hjem er ikke lenger fortellingen om deg og dine. Det er blitt et utstillingsvindu for din personlige suksess og lykke, skriver Sjur Harby i denne spalten.

Det er ikke penger det står på. Med litt folkeopplysning ville bygningsarven ha klart seg godt her til lands. Vi pusser opp for 35 milliarder i året.

Det er noe nervøst og uselvstendig over det hele. Nylig kunne Aftenposten fortelle at nordmenn de siste 25 årene har pusset opp hus og leiligheter for svimlende 853 milliarder kroner. Utviklingen har kostet bygningsarven dyrt. For når tallet omsettes i originalpanel, gamle vinduer, tapeter, listverk, autentiske bad og kjøkkeninnredninger, kan vi trygt fastslå at det snart er tomt på lageret. I en fei har vi kastet ut material- og håndverkskvalitet for enorme beløp.

Et utstillingsvindu

Hvorfor gikk det slik? Svaret er enklere enn du tror og kan oppsummeres under fire overskrifter: God privatøkonomi, intensiv markedsføring, eskalerende kunnskapsløshet og et kulturminnevern i uttakt med tiden. En kikk i postkassen dokumenterer faktum: Kilovis med reklame som år etter år har fortalt oss at tiden er inne for å fikse opp stue, kjøkken og bad. Byggvarekjedenes enorme reklamebudsjetter har omdannet ditt og mitt hjem til en forbruksvare. Godt hjulpet av håndverkere og ingeniører, har kommersielle krefter tatt monopol på våre behov, mens kulturminnevernets institusjoner og organisasjoner har prioritert menigheten og kjerneområdene. Sporene etter lille Harald i trappen og rekkverket som onkel Lars en gang la hele sin sjel i, er blitt uten verdi. Et hjem er ikke lenger fortellingen om deg og dine. Det er blitt et utstillingsvindu for din personlige suksess og lykke. Et uttrykk for at alt er på stell – i fall det skulle komme et menneske.

Kulturminneåret 2009

Selvfølgelig er det hverdagens kulturminner dette handler om. Det er alle de trivialitetene som gjør livet verdt å leve. Detaljer og selvfølgeligheter som Kulturminneåret 2009 skulle rette vår spesielle oppmerksomhet mot. Men hørte du noe om rekkehuset fra 1972 og funkisleiligheten fra 1935 som ble frarøvet lysbrytere, radiatorer og inngangsdører? Snakket noen om sveitserstilshuset som har fått terrasse på sydsiden og juksesprosser helt til topps? Påpekte noen at by og land langsomt har stukket hand i hand? At forskjellen mellom småbruket Nygård og Bogstadveien 35 snart er visket ut? At de samme laminatene, fargene, møblene og listverket fyller rommene, uavhengig av opprinnelsesår, snekkerens ferdigheter og arkitektens gode intensjoner? At mangfold blir til enfold? At originalitet og autensitet faller utenfor kravene til Norsk Standard?

Spor

Jeg skal ikke dvele lenge ved den kulturhistorien som daglig forsvinner. Men se deg rundt og oppdag at det som før var alminnelig er blitt sjeldent. Hvor mange kjøkkener er det igjen med divan i hjørnet og avishylle på veggen? Hvor mange slitte dørstokker finner du i nabolaget? Det er spor. Det er signaturer fra mennesker som ellers ikke har etterlatt seg annet enn et vagt minne. Det er de anonymes navnetrekk. Den gode høvelmesteren, den flinke snekkeren, den uforliknelige dekorasjonsmaleren som ikke kunne dy seg for å supplere sjablongenes roser med egne blader. Det generasjoners gang og ikke til å sammenlikne med den slitasjen nye hyttemøbler utstyres med i dag.

«Det centrale af kulturhistorien»

«Boligernes og hjemmenes historie griber ind i det centrale af kulturhistorien. Intet sted afsætter de forskjellige kulturlag sig saa tydelig, og intet sted kan man saa organisk studere en kulturs vekst som netop her», skrev tidligere riksantikvar Harry Fett i 1906.

Men det var før Norge kom til penger.

 

Tekst: Sjur Harby

Publisert i Gamle Hus & Hager utgave 1 2010

 

Comments are closed.