Villa Korsmo – fargerik funkis

Share this...
Pin on PinterestShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

Lille Frøens vei 14 ble bygget i 1929 av arkitektene Arne Korsmo og Sverre Aasland. Tomannsboligen er Korsmos første, egentegnede hjem. Tannlege Rivedal bodde opprinnelig i første etasje mens familien Korsmo bodde i andre. Det vi nå ser på som typisk 30-talls funkis var den gang banebrytende arkitektur som vakte stor oppsikt. Husets opprinnelige planløsning er funksjonalistisk, med innslag av art deco i interiør og fargesetting. I 1954-1955 fikk Carolines mor engasjerte arkiktet Sverre Aasland til å tegne et tilbygg for å gi plass til ett ekstra soverom til Carolines gamle bestefar. Taket på veran-daen ble tettet og det ble en hyggelig, lun krok ute på verandaen som familien er svært glad i.

Fra utsiden ser Lille Frøens vei 14 ut som et hvilket som helst funkishus fra 1930-tallet. Lite aner man da at dette er Arne Korsmos egen familiebolig og et av den ny-utdannede arkitektens første funkishus fra 1929.

Kikker man over gjerdet åpenbarer det seg tydelige tegn på funksjonalismens arkitektur, med utenpåliggende pipe og en typisk «skjørt og bluse-hus», med mur i deler av første etasje og panelte vegger i annen etasje. Man får heller ikke noen hint om det høyst ekstraordinære interiøret som preger dette huset.

Inngangsdøra til tomannsboligen er godt tatt vare på.

 

Originale utelamper på garasjen.

OVERRASKENDE INTERIØR

Arkitektkompanjongene Arne Korsmo og Sverre Aasland tegnet Lille Frøens vei 14 som en tomannsbolig for familien Korsmo og tannlege Rivedal i 1929. Huset er en av mer enn 50 villaer de to unge arkitektene tegnet på oppdrag på mellom 1928 og 1934. Villaene i nabolaget på Nedre Frøen var nokså oppsiktsvekkende den gang, selv om de ikke ble regnet som moderne nok av samtidens arkitektstand. I senere tid er det nettopp «skjørt og bluse-hus» de fleste av oss forbinder med norsk, funksjonalistisk villa-arkitektur fra 30-tallet.

Fra gangen i andre etasje. Tilbakeført fargesetting.

Da Villa Rivedal/Korsmo stod ferdig var det et hus uten like også interiørmessig. Her var det lite av det vi i dag forbinder med funkis, ikke et ensartet hvitt interiør. Korsmo slo seg løs og iscenesatte hjemmet med sjakkrutet tak i sølv og rød mønje og stripet dør i annen etasje, trappeløp i lys blågrått og sinober og en første etasje som skimret av gull. Man kan tydelig se inspirasjonen fra stilarten art deco, som i det egenkomponerte linoleumsgulvet med geometriske former i blant annet grønt og brunt. Det kan tyde på at de unge arkitektene brukte dette huset for å skape blest om sitt nydannede arkitektfirma. Selv bodde arkitekt Korsmo i annen etasje i ca. tre år fra 1929.

Det sjakkrutete taket er malt i sølv og sinober og peiskappa er nå en malt imitasjon av det gjennom-fargete, grønne glasset som fantes der opprinnelig. I dette huset introduserte Korsmo noe helt nytt i interiørsammenheng, han brukte flere veggfarger i samme rom noe han fortsatte med helt fram til krigen. I både stue og spisestue ble fargene tilbakeført i 2001-2002.

 

På dette svarthvitt bildet fra Byggekunst 1930 kan man se den opprinnelige veggen mellom soverom og stue til venstre samt møbleringen av radiohjørnet som dette rommet ble kalt.

 

Bilde av Caroline og hennes foreldre på dåpsdagen. Legg merke til at veggen til høyre for peisen allerede på dette tidspunktet var endret fra det opprinnelige.

ET HELT LIV MED«KORSMO»

Caroline Munkebye har bodd store deler av sitt liv i dette huset. Hennes foreldre fikk  huset i bryllupsgave fra Carolines besteforeldre på morssiden i 1934. Kjøpekontrakten er undertegnet på hennes fars fødselsdag den 30. april 1934. Siden den gang har huset vært i Munkebye familiens eie.

Det var slett ikke uvanlig med slike veggmalerier, i perioden 1927 – 1940 og Korsmo regnes som en av pionerene på dette området. I Lille Frøens vei 14 malte han selv denne frisen som strekker seg langs hele syd- og vestveggen i stua. Den kan ses i sin helhet på dette gamle fotografiet tatt i forbindelse med en presentasjon av Korsmos leilighet i magasinet Byggekunst, nr 11 i 1930.

 

Kanskje er det Korsmo selv vi ser avbildet, komponerende på sitt sjakk-mønstrede stuetak i rødt og sølv? Korsmo omtalte selv leiligheten sin som «interiørkunst»; arkitektur og kunstverk ble til ett.

Noen endringer har det vært i huset. Det som opprinnelig var arkitektens soverom ble en del av en større stue rett etter krigen da veggen mellom de to rommene ble fjernet. Kjøkkeninnredningen er delvis skiftet ut med en nyere, men noe er også bevart. Utvendig er skifertaket lagt om en gang av en dyktig håndverker som kunne sitt fag.

I en artikkel som sto på trykk i Dagbladet oktober 1930 kan vi lese journalistens blandede følelser for den moderne leiligheten Korsmo har invitert han til. «Han har funnet på noe med gulvet også. Fått billige rester av forskjellig farvet linoleum og komponert den sammen. Men det er nokså innviklet
fordi linoleumen er av forskjellig tykkelse og vinningen går opp i spinningen. Ikke særlig «funksjonalistisk» heller».

– Vi var heldige som via City Taktekking fant fram til denne dyktige håndverkeren. Det er vanskelig å finne fram til gode håndverkere som kan de gamle fagene i dag, sier Caroline.

Rundt halvparten av skiferen måtte byttes ut. Caroline er glad for at de bestemte seg for å beholde skiferen og det opprinnelige utseende.

Men hvordan gikk det egentlig til at husets fargeglade interiør igjen kom til syne?

– Kunsthistoriker Eirik T. Bøe, som den gang arbeidet hos riksantikvaren, hadde barn i samme barnehage som min sønn på den tiden, og helt tilfeldig fikk han høre at jeg hadde tenkt å pusse opp huset. Han ba innstendig om å få komme hit og se interiøret og slik gikk det til at Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) foretok fargeundersøkelser og at deler av det opprinnelige interiøret ble restaurert. Man trodde faktisk at alt dette var gått tapt. Funnet vakte betydelig oppsikt, forteller Caroline.

Dette spisestuemøblementet kjøpte Carolines foreldre den gangen de giftet seg og flyttet inn i villaen i 1934. Den vitner om brytningstid, her er fremdeles ornamentikk fra tidligere epoker sterkt tilstedeværende og det er langt til funksjonalismens møblers lette preg og stramme linjer. Under det beskyttende, store teppet skjuler den originale lino-leumen seg. Skilleveggene mellom stue og spisestue er sekundær, i begynnelsen var rommet delt inn ved hjelp av farge-settingen på tak, gulv og en av veggene.

Hun syntes det er veldig artig at interiøret delvis er satt tilbake, selv om hun innrømmer at hun i begynnelsen var litt skeptisk. Ville hun klare å bo i et hjem med så sterke farger? Caroline har med tiden vent seg til den eplegrønne spisestua og den blå veggen bak det store, originale vegguret ved den grønne peisen. Hun viser med stolthet fram det som er igjen av den gamle kjøkkeninnredningen og de små spesialdesignede detaljene, som for eksempel håndtakene på det innebygde veggskapet i spisestua.

Innebygde skap som dekket en hel vegg var ikke standard i hus på denne tiden. Legg merke til de spesialdesignede dørhåndtakene på veggskapet. Fargekombinasjonen grønt og sølv finner man igjen i den nærliggende «Farmasi-bygningen» på Blinderen tegnet av arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen. Innfelt svarthvitt bilde fra Hus & Have nr. 6 1931.

– Det hender jeg tenker; her var det mye farger! Spesielt dersom jeg har vært bortreist en stund. Når jeg kommer hjem da tenker jeg at dette er nesten for mye av det gode. Men så går dagene og fargene blir igjen en del av hverdagen.

På svarthvittbildet under ses det opprinnelige soverommet i andre etasje. Bilde i svarthvitt er fra 1930, i dag ser stua ut som over. Som man kan se er veggen beholdt slik den var med innebygde skap og belysning. Man fant rester av ett veggmaleri på veggen mellom skapene, dette ble ikke tilbakeført.

FUNKSJONALISTISK MEN UPRAKTISK

En artikkel i Dagbladet høsten 1930 kan bekrefte at dette huset nok var et slags visnings-hus for Korsmo og Aaslands arkitektfirma. Her hadde de i aller høyeste grad boltret seg med nye impulser og ideer om funksjonalismen. I artikkelen skriver Dagblad-journalisten; …«Og hos arkitekt Korsmo står jeg som sagt for første gang i en stue i daglig bruk hvor ikke en lillefinger er rakt til tradisjon og idylliske gammeldagse potteplantedrømmer og «morsomme gamle ting» og møblementer efter bestemor.»

Tannlege Rivedal sin leilighet i første etasje er preget av gull. Tidligere var veggene tapetsert med en gyllen tapet overstrødd med gullpulver. Taket og peisen er fremdeles i gull.

 

En kuriositet i første etasje er døra med buet glass formet som en kvart sylinder mellom stua og gangen.

Caroline har vært inne på tanken å møblere leiligheten slik Korsmo i sin tid gjorde. Hun har en av Korsmos rottingstoler lik den vi kan se ved skrivebordet på et gammelt bilde, men syntes det både er mer funksjonelt og mer hjemlig med sine egne gamle møbler. Noen små elementer er allikevel tilstede. En PH-lampe henger over spisestuebordet og ved peisen står arvegods, et skrin og en vase er plassert i peisens speilnijse slik hennes foreldre hadde det.

En del av Korsmos opprinnelige kjøkkeninnredning er bevart. Caroline har flere ganger fått høre at hun bør skifte kranene men syntes ikke det er riktig å gjøre når resten av innredningen på denne veggen er urørt.

Fra kjøkkenet i arkitekt Korsmos leilighet. Avbildet i Hus & Have nr. 5 1931.

– De kaller dette huset funksjonalistisk, men skal jeg være ærlig er det langt fra funksjonelt, sier Caroline og sikter til kjøkkenene i begge etasjer. De ligger sydvendt og blir overopphetet i sommerhalvåret. Det er slett ingen drøm å stå over komfyren der da. Tidligere måtte man også gå gjennom soveværelset for å kom-me inn i peisestuen i andre etasje, og i første etasje er det opprinnelig bare ett soveværelse, forteller Caroline.

Hun nevner små, trange bad, med toalett i samme rom og lysforhold som kunne vært bedre. Stuene blir liggende i skyggen om ettermiddagen, noe som ikke er så heldig.

Original dørvrider.

– Sommeren 2005 var jeg med historielaget og Jon Brænne fra NIKU på en vårvandring i nabolaget kalt «Det var her det begynte. Planlegging, form, farger og materialbruk fra funksjonalismens barndom til moden alder» Jeg husker gruppen sto samlet foran huset da jeg tenkte høyt: «Det er jo ikke særlig funksjonelt dette huset.» Da sa Jon Brænne til meg: «Caroline, du må huske at arkitektene var unge menn!» De tenkte nok langt fra på begrepet «funksjonelt» på samme måte som en husmor gjorde på den tiden, ler hun og fortel-ler at hennes mor likte seg  godt i dette huset selv om det var upraktisk. Det er mye trivsel i veggene i Lille Frøens vei 14.

Den originale klokka på veggen i stua i andre etasje.

HOPPET PARADIS PÅ KORSMOS LINOLEUM

Caroline har en god venn i Magnus som fremdeles bor i nabolaget. Han er den eneste av de gamle naboene som er igjen i Lille Frøens vei og som hun kan mimre med om gamle dager.

– Det meste har forandret seg men den gamle «vente-stenen» hvor min bror og jeg ventet på at far skulle komme hjem fra arbeid, er her fremdeles. Den ligger der nede i veien tvers over for Friggs klubbhus. Det er fremdeles noen markblomster der nede, som en av mine yndlingsblomster tunbalderbrå. Vi fikk ikke lov av mor å gå lengre enn til «vente-stenen». Den er vel nesten det eneste som fremdeles er helt urørt her ute, sier Caroline.

Hun husker godt barndommen under krigsårene, og at hun vinket til faren gjennom sprekkene i de gjenspikrede vinduene. Hagen som ikke lengre var hage, men potetåker. Lille Frøen var utsatt for bombeangrep noe som medførte mange knuste vindusruter i nabola-get. Caroline og de andre barna bygde hus av glasskårene fra de knuste vinduene. Hun husker også de nydelige nyperosebuskene i lyse rødt og hvitt omkranset av skimrende, knust vindusglass. Faren som stod lent over gjerdet ikledd grå anorakk og topplue og slo av sin daglige prat med naboene. Som liten lå hun og så opp på det sjakkmønstrede taket i stua mens hun spilte Dam i tankene og noen ganger hoppet hun paradis på Korsmos linoleumsgulv. Nå tegner og skriver hun ned dagens minner i en dagbok sammen med det yngste barnebarnet Nina Caroline som bor i første etasje.

Caroline Munkebye er engasjert i både sitt eget hus og utformingen av Oslo by. Hun er en driftig dame som tross pensjoniststatus har sterke meninger om hva som foregår innen museumssektoren i Oslo for tiden, hvor hun mener en i alt for liten grad ser egenverdien i å ta vare på det gamle og dermed historiens fotavtrykk. Hun etterlyser en gjennomtenkt byplanlegging som tar hensyn til
siktlinjer og omgivelser. Caroline har et sterkt ønske om å få et fasaderåd på banen som kan veilede ved både utbygging og ombygging.

Merknad: Denne artikkelen sto på trykk i utgave 3 2010. Caroline Munkebye har dessverre gått bort, men artikkelen er gjengitt med tillatelse fra familien, som nå forvalter det unike huset.

Share this...
Pin on PinterestShare on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

Comments are closed.