I del 1 av denne artikkelserien kunne du lese første del om demonteringen av svalgangshuset fra 1760-årene. Se link til saken i slutten av artikkelen!
Da jobben med å ta ned og flytte tømmerkjernen var utført og alle bygningsdeler fraktet til den nye plassen, var det bare å sette i gang med gjenoppføringen. Når det gjelder arbeidet med å flytte hus består store deler av jobben i å planlegge, administrere og organisere arbeidene.
Den gamle kjelleren graves ut. Her ses restene etter den gamle bakerovnen.
Jeg hadde selv jobbet parallelt med å sette opp den nye grunnmuren til svalgangshuset mens jeg tok ned tømmerkjernen. Der den gamle svalgangsbygningen nå skulle gjenoppføres lå det tidligere et mindre bryggerhus med kjeller. Bryggerhuset ble re-vet og kjelleren fylt igjen med jord og stein på 80-tallet. Nå gravde jeg forsiktig denne frem igjen. Først ble det brukt gravemaskin til grovarbeidet og deretter ble resten gravd ut for hånd. Det var som en liten arkeologisk utgravning. Jeg fant mange gamle flasker og helt nederst åpenbarte fundamentet til den gamle bakerovnen seg. Den gamle bakerovnsluka fant jeg også under all fyllmassen. Fundamentet var i god stand og har fått stå i fred på sin opprinnelige plass. Her kan det nå bygges opp igjen en bakerovn ved en senere anledning.
Den gamle kjelleren er antageligvis fra 1912. De gamle teglsteinene og sementsteinene ble brukt om igjen så langt det lot seg gjøre.
Grunnmur
Siden kjelleren fra det bryggerhuset som lå på tomten tidligere var mye mindre enn grunnflaten på svalgangshuset, plasserte jeg den nye grunnmuren rundt det gamle kjeller-fundamentet. Jeg fikk tak i naturstein fra en gammel grunnmur tilhørende et rivningshus i distriktet. Før grunnmurssteinene ble plassert, la jeg veiduk, isoleringsplater og rundt 80 cm komprimert pukk på bakken (se bilder). Steinene ble nøye valgt ut til å passe inn-til den neste.
Store grunnmursstein legges på plass med gravemaskin.
Resultatet ble overraskende bra. En stor fordel ved å bruke naturstein er at den ikke trekker til seg fuktighet fra bakken, som igjen kan føre til råte og sopp. Når grunnmuren så var på plass var det bare å starte på bunnsvillene. De originale bunnsvillene var dessverre for dårlige til å kunne brukes om igjen, men ble brukt som maler får de nye.
Heldigvis fikk jeg tak i ferdig tørkede stokker av god kvalitet på hele åtte meters lengde. Jeg fikk veiledning av en kar med lang erfaring innen lafting av hus. Skal man bytte ut stokker er det helt nødvendig å skaffe seg hjelp til dette, både på grunn av tyngden, samt at man får utført jobben med samme håndverksmessige kvalitet som originalen. Det å få på plass det første omfaret (runde med bunnsviller) var klart det mest krevende, siden de gamle stokkene skulle passe inn oppå de nye. Det var en selvfølge å bruke øks til laftearbeidet. Motor-sag og elektrisk høvel ble brukt til grovarbeidet der det var mest hensiktsmessig. Å jobbe med en god og skarp øks er virkelig et givende arbeid. Det ga en god følelse å kunne benytte seg av øksa og gammel håndverksteknikk.
Kjelleren er ferdig og alle grunnmurssteinene er på plass. De første bunnsvillene er i ferd med å til-passes den nye grunnmuren. Vær oppmerksom på at gamle grunnmurer ikke nødvendigvis er i vater og at du må ta hensyn til dette under gjenoppføringen. Vær nøye med oppmålingen!
10 meter lang stokk løftes på plass med traktor, så langt det lar seg gjøre.
Utskifting og oppføring
Etter de nye bunnsvillene var på plass var det var klart for å legge andre omfar med gamle stokker. Nå var det på tide å få på plass isolering i meddraget mellom tømmerstokkene og i lafteknutene. Jeg var aldri i tvil om at det skulle gjøres på den gamle måten ved bruk av mose. Det var bare å finne frem støvlene, sekker og komme seg ut i skogen for å plukke.
Tor Harald høvler til de nye bunnsvillene. Takk til Thor Harald Karslen (bak) som bidro med god veiledning og kunnskap underveis når de nye bunnsvillene skulle lages til.
Her prøver jeg meg litt med øksa.
Laftestokkene er klare til å rulles på plass i sporet.
Å hente mose til isolasjon ute i skogen var en fin opplevelse og det gjorde godt å tenke på det miljøvennlige aspektet. Mose har blitt brukt som isolasjonsmateriale i århundrer og har den egenskapen at den suger til seg fukt. Enkelte arter kan binde vann uten av fuktig-hetsnivået blir for høyt for materialet som ligger inntil mosen. ( Les mer om moseartene og bruken av disse på http://www.grenstrakter. org)
Her legges mose som isolasjon mellom stokkene. Mosen er miljøvennlig og behagelig å jobbe med.
Etter at omfaret var ferdig tilpasset var det bare å velte bort stokkene igjen og deretter legge mose i mellom før stokkene ble veltet tilbake. Slik jobbet vi oss oppover runde for runde.
Kraftkaren Kåre Brynjulvsrud skyver her opp en av stokkene til andre etasje, mens jeg, Tor Harald Frøyset, drar den opp etter tauet. Ved å legge en planke på stigen for deretter skyve/dra på denne måten, klarte vi fint å få opp tunge stokker.
Første etasje er gjenreist. Legg merke til sporene etter en gammel skapseng i hjørnet.
Her jobbes det med å få på plass trappa opp til andre etasje i svalgangen.
Tømmerkjernen er nesten oppe, oktober 2007.
Tømmer av god kvalitet
Bunnsvillene ble behandlet med både anti-parasitt og tjære for sikkerhets skyld. En del eldre stokker hadde skader fra mark og utøy samt noe råte. Dette ble hogd vekk med øks og behandlet på samme måte som bunnsvillene. I noen tilfeller måtte hele stokken skiftes ut, heldigvis var tømmeret av god kvalitet og de fleste steder hvor det var råteskader måtte bare deler av stokken byttes. Til å være et ca. 250 år gammel hus er det utrolig hvor bra tømmeret har klart seg. Dersom huset blir tatt godt vare på framover er det nok ingen umulighet at huset kan stå i nye 250 år.
Bunnsvillene og noe av det mest utsatte tømmeret ble behandlet med tjære.
Som eier av et gammelt hus har man en utrolig fordel i at kvaliteten på materialene som ble brukt i riktig gamle dager er av vesentlig høyere kvalitet en dagens hurtigvokste tømmer. Man får heldigvis tak i gode materialer i dag også, men man må være villig til å betale ekstra for denne kvaliteten. Heldigvis har nå flere firmaer begynt å tilby materialer av kjerneved med tette årringer og god kvalitet, slik at man selv kan ta valget. Jeg syntes det er verdt å betale litt ekstra, og være trygg på at man har et hus som man kan overlevere de mange generasjoner som kommer etter.
Utsikt mot skog og jorder fra svalgangen i andre etasje før den paneleres.
De lengste og tyngste stokkene ble lagt på med traktor, når vi etter hvert kom opp i høyden gikk vi over til å benytte kranbil. Alle stokker som veide under 100 kg ble løftet opp for hånd. Det fungerte også bra å trekke stokkene opp med tau langs stigen.
I dette huset var det ikke brukt dumlinger (treplugger) til å holde sammen tømmer-stokkene fra før, men var nå høyst nødvendig for at konstruksjonen skulle holde seg stabil. Tømmerkonstruksjonen fra 1700-tallet var blitt svekket da det ble skåret hull til blant annet pipe, større sveitserstilvinduer og to dører tidlig på 1900-tallet. Etter å ha lagt mose og fått stokken oppå boret jeg hull med drillen (21mm) først gjennom den øverste stokken, så ca. 10 cm ned i stokken under, før jeg slo ned rundstokk til den stoppet. Deretter saget jeg bort den overflødige rundstokken. Bortsett fra bunnsvillene og tre stokker som måtte byttes i andre etasje, gikk det relativt raskt å få opp tømmerkjerna.
Gammel teglstein legges på taket, en lang lekte brukes som siktemål slik at radene blir rette og fine.
Taket for tur
Etter at tømmerkjernen var laftet opp på nytt og takåsene var heiset på plass, var det selve taket som sto for tur. Mange av de gamle brede takbordene var dessverre i dårlig stand etter diverse vannlekkasjer, men rundt en fjerdedel kunne brukes om igjen. De gamle takbordene ble lagt underst på den siden der svalgangen er, hvor de er synlige. Resten av takbordene ble erstattet med nye. Disse bordene ble spesialbestilt og var mellom 30 og 50 cm brede, 4 cm tykke og nesten 6 m lange.
Til denne jobben brukte jeg snekkerhjelp for å få taket på plass så fort som mulig. Det ble brukt en del tjære på oversiden av takbordene. Oppe på disse la jeg sutakplater, deretter sløyfer og lekter. Gammel teglstein i god kvalitet fikk jeg fra en låve i nærheten da de skulle skifte ut taksteinen der. Gamle tak er sjelden hel snorrette og det kan være litt avvik fra takets bredde øverst og nederst. Det er lurt å ta grundige mål slik at du unngår å havne skjevt ut. Bruk en snor eller lang lekt til å sikte med. Husk at ikke alle gamle teglsteiner passer sammen når du skal legge dem. Det blir litt prøving og feiling, men du verden så vakkert det blir til slutt. Gammel teglstein kan dessuten vare i flere århundrer.
Svalgangshuset får nye sinktakrenner. Nedløpsrørene som monteres er gamle, gjenbrukte fra et rivningsklart hus i distriktet.
Panel og vinduer
Så var turen kommet til påføring av panel. Panelet var fra ca. 1850 og var egentlig dårlig bare på en vegg. Selv her gikk det an å bruke en del om igjen, på sør og nord veggen var bortimot alt panel like bra som nytt og ble satt tilbake på opprinnelig plass. Gamle spikerhull og sprekker ble tettet med linoljekitt mellom første og andre strøk med maling. Panelet besto av mye tettvokst malmfuru og holder sikkert i nye 150 år, jeg ville aldri ha byttet det ut med nytt. Litt jobb med messingbørste og skrape var det jo, men gleden ved å se veggen da den var ferdig malt med linoljemaling ble desto større.
Det gamle panelet settes tilbake på opprinnelig plassering.
På nordsiden er bortimot alle bord satt tilbake på opprinnelig sted, det er lett å hvilke som er skiftet ut. To gamle vinduer fra første halvdel av 1800-tallet er gjenbrukt på denne veggen. Til venstre sto det et panoramavindu fra 1960-tallet før nedtakingen.
Sørsiden med svalgangen er nesten ferdig panelert. Utrolig at bordene er nesten like fine etter 160 år.
Til første etasje fikk jeg tak i et par 200 år gamle vinduer som passet inn. De to eld-ste vinduene som fulgte huset ble naturligvis brukt om igjen. I andre etasje ble det laget til nye koblede vinduer av tettvokst furu med en profil lik originalen. Denne ble kopiert etter en gammel vindussprosse som ble funnet på loftet. Gammelt håndblåst glass er satt inn i den ytre, smårutete ramma. I den innerste ramma ble det satt inn ettlags isolerglass.
Etter første malingsstrøk tettes alle gamle spikerhull og sprekker med linoljekitt før det neste strøket linoljemaling påføres. Panelbordene ble senket litt i forhold til det opprinnelige. Dårlig trevirke i bunnen kappes bort. Dette var dårlig da det hadde vært i kontakt med bakken gjennom flere år.
I sommer anla jeg blomsterbed på begge sider av trappa (se bilde til venstre). Gamle sorter som humle, hagestokkroser, valmuer og linblomster kommer helt til sin rett der. Selv om huset ikke er helt ferdig har det virkelig blitt en perle på tunet. Huset er tenkt til utleieenhet i andre etasje mens 1. etasje er tenkt benyttet og innredet som et slags museum. Dette ligger litt inn i fremtiden, da det fremdeles gjenstår en del arbeider innvendig.
Hele huset ble fotografert rom for rom, fra alle vinkler, før nedtaking. Først med panelet på, deretter bare tømmerkjernen. Alle rommene ble merket med hvert sitt nummer. Sammen med himmelretningene ble dette en kode for å identifisere veggene/materialene under gjenoppføringen. Fotodokumentasjonen ble oppbevart i plastmapper og tålte å ligge ute på bygnings-plassen. Dette forenklet arbeidet mye og kan anbefales.
Våg å satse
Det er mange, flotte gamle hus som står til forfall her i landet, og som ikke kan reddes uten at de tas ned og flyttes til en ny tomt. Dette er en måte å skaffe seg et hus med sjel og særpreg på, til en relativt billig penge. Har du muligheten til å være med underveis reduseres kostnadene. Det du ikke kunne i starten lærer du deg etterhvert, så våg å satse litt.
Sørg for å alliere deg med en dyktig byggmester eller tømrer som har sansen for å jobbe med gamle hus og som forstår dine synspunkt. Da går arbeidet mye lettere.
Svalgangsbygningen før flytting…
Husk å undersøke mulighetene for å søke om midler til et slik prosjekt både fra kommune, fylkeskommune og gjennom Kulturminnefondet. Jeg har fått støtte fra alle disse tre instansene, og er meget takknemlig for det.
Det har vært en spennende og lærerik erfaring å flytte en så stor bygning. Jeg har lært mye om lokal byggeskikk og fått stor respekt for det gode håndverket som en gang i tiden ble lagt ned i dette huset.
Jeg håper dere har hatt glede og nytte av å lese artiklene om min erfaring med å flytte et hus. Jeg håper også det kan inspirere flere av dere til å ta fatt på tilsvarende prosjekt i framtiden.
og etter flytting og gjenoppføring, fotografert sommeren 2010, fra samme vinkel! Panelet på fasaden er det samme som på før bildet, bortsett fra et par bord som måtte skiftes!
Lykke til med egne prosjekter!
Tekst og foto: Kari-Marte & Tor Harald Frøyset
Artikkelen sto på trykk i utgave 5 2010
Del 1 i denne artikkelserien om å flytte hus kan du lese her.
Og her kan du lese om hvordan kjøkkenet i andre etasje ble laget.
Malmtømmer hvor malmen (det rødlige trevirket i sentrum) fyller en stor del av tverrsnittet på materialet. Malmen inneholder en høy andel harpiksstoffer og bidrar til at trevirket er naturlig gjennomimpregnert. I tillegg til de tette årringene er dette optimalt i forhold til kvaliteten på tømmeret. På dette bildet vises ulike materialer fra svalgangsbygningen. Tverrsnittet viser den eksepsjonelt gode kvaliteten på materialene som ble valgt ut til dette huset.
Tips: Hva kjennetegner gode materialer?
Et kvalitetstegn er at årringene er så tette som mulig. Det beste trevirket er kjerneved av tettvokst furu med høyt innhold av harpiks, også kalt malmfuru.
Et tre får tette årringer dersom det vokser på litt karrige steder og i fjellet. Da kan det ta flere hundre år før treet er hogst-modent. I gamle hus er det ofte brukt ekstra gode materialer på utsatte steder som bunnsviller, panel og i vinduene. Det er derfor viktig å være bevisst på material-valget. Vår tid er også preget av klimaendringer og mer nedbør. Derfor er det ingen tvil om hva man bør bruke for at et hus skal vare i generasjoner.
Det finnes i dag firmaer som spesialiserer seg på levering av malmfuru til private. Det koster litt mer, men trevirket varer betydelig lenger.
På dette bildet vises et av de gamle panelbordene (øverst) fra ca. 1850 og et nyere panelbord i dårlig kvalitet for å illustrere ytterpunktene. Her ses tydelig forskjellen på gammel malmfuru med så tette årringer at de er vanskelige å telle, og nytt trevirke som har vokst hurtig og man uten problemer kan telle de vide årringene. Du kan være heldig å få gode materialer hos din lokale trevarehandel, men det er ingen selvfølge, så det er lurt å spørre etter dette. Du kan også bestille kvalitetsmaterialer fra spesialleverandører.
