Thomasgården på Røros.

Thomasgården på Røros.

Bare et steinkast fra Røros kirke ligger Thomasgården. Fra utsiden ser den ut som en typisk rørosgård, med brunmalt panel og smårutete vinduer med hvitmalte gerikter. På innsiden har derimot to kreative sjeler satt sine spor; kunstnerparet Ela Monsen (1919-1978) og Henry Solli (1919-2007). De siste årene er bygningen satt i stand og restaurert av Tone Hjertenes og Vegard Lie, som ønsker å gjenåpne Thomasgården og hedre kunstnerparets minne.

Vegard Lie og Tone Hjertenes på trappa utenfor Thomasgården. Paret har lagt ned en stor egeninnsats for å bevare Ela og Henrys hus.

Vegard Lie og Tone Hjertenes på trappa utenfor Thomasgården. Paret har lagt ned en stor egeninnsats for å bevare Ela og Henrys hus.

Husets historie går naturligvis lengre tilbake enn 1959, da den nyskilte kunstnerinnen Ela Monsen kom flyttende fra Oslo til Røros.

– I følge tidligere lokalhistoriker og bestyrer ved Rørosmuseet, Sverre Ødegaard (1947-2002), er Thomasgårdens eldste del trolig fra slutten av 1600-tallet. Den ble bygget som bolig for gruve- og hyttearbeidere, som en tradisjonell rørosgård i en etasje. Det var bolig mot gata og uthus med ferdastall i bakgården. På 1800-tallet ble den ombygd til to etasjer, forteller Vegard Lie.

Han har selv museumsbakgrunn og var tidligere konservator og direktør ved Rørosmuseet. De siste årene har han bla. vært ansatt som direktør ved Norsk Landbruksmuseum på Ås. Tone Hjertenes har bodd i Thomasgården siden 1979. Tone var tidligere gift med keramiker Torgeir Henriksen, som etter Elas død inngikk kompaniskap med Henry Soll. De videreførte og utviklet galleri, utsalgs- og kafékonseptet. I 1988 kjøper  Torgeir og Tone den gamle Thomasgården. Henry blir boende som «kårkall» og fortsetter å arbeide i verkstedet sitt fram til 2005, da han flytter på sykehjem. Tone drev kaféen i Thomasgården på heltid i flere år. Nå arbeider hun som operasjonssykepleier ved det lokale sykehuset.

Henry Solli og Ela Monsen  Foto: Steinar Bendiksvold

Henry Solli og Ela Monsen Foto: Steinar Bendiksvold

GRUNDIG FORARBEID

– Det gjelder å begynne i den rette enden, sier Vegard og sikter til prosessen med å utforme prosjektet, og søke midler til restaureringen av Thomasgården.

– De fleste røroshus er sammensatte. Det er ikke uvanlig å finne gjenbruksmaterialer, og hus her kan være bygget på de merkelig-ste måter. Det er mye godt håndverk, men bygningene kan være vanskelige å lese. Gruvedriften krevde enorme ressurser og trevirke var mangelvare, derfor har det ikke uvanlig med gjenbruk, både når det gjelder materialer og bygninger, utdyper han.

«Sohlbergrekka» fotografert sommeren 2013.

«Sohlbergrekka» fotografert sommeren 2013.

Vegard og Tone har tilbrakt mange timer med å samle både bygningshistorikk og informasjon om Ela og Henry. De inviterte både antikvarer, ulike myndigheter og håndverkere på befaring, for å være sikre på at de gjorde valg som var til husets beste. Så satte de seg ned og skrev søknader om økonomisk støtte til de ulike tiltakene. Det grundige forarbeidet og de mange søknadene ga uttelling. Thomasgården har fått midler fra Torstein Erboes gavefond, stiftelsen UNI, Kulturminnefondet, Sat Sapienti, Røros kommune ved kulturminneforvalter og Sør Trøndelag fylkeskommune ved kulturvernavdelingen. I tillegg er prosjektet finansiert med eget arbeid og egne midler.

Slik kunstneren Harald Sohlberg malte «Sohlberg-rekka» i 1903. (foto: Wikimedia Commons)

Slik kunstneren Harald Sohlberg malte «Sohlberg-rekka» i 1903. (foto: Wikimedia Commons)

KULTURMINNEVERN OG KUNST

Kunstmaleren Harald Sohlberg foreviget husrekka på oversiden av Røros kirke, både sommer og vinter, i 1902 og 1903.

– Maleriene fikk en nesten ikonisk kraft og førte til at gatebildet fikk en helt sentral plass i norsk kunst- og kulturminnevern-historie. De fem øverste husene i  «Sohlbergrekka» ble fredet allerede i 1923 – det må være landets første kulturmiljøfredning, sier Vegard.

– Da Ela kjøpte Thomasgården var de gamle uthusbygningene borte. Kun stabburet har fått stå i fred – og det til tross for at miljøet lenge hadde vært definert som del av et kulturmiljø av nasjonal verdi, og behandlet som om det var fredet. Dette viser eldre korrespondanse med Riksantikvaren, sier Tone.

I 1973 bygde Ela og Henry en enkel vinterhage, med grusgulv og blomsterbed i bakgården. Arkitekt Seppo Heinoen tegnet om denne på 1990-tallet slik at den kan benyttes på helårsbasis.

I 1973 bygde Ela og Henry en enkel vinterhage, med grusgulv og blomsterbed i bakgården. Arkitekt Seppo Heinoen tegnet om denne på 1990-tallet slik at den kan benyttes på helårsbasis.

Ela flyttet til Røros blant annet med tanke på å stifte en kunstforening. Kanskje var det hennes fascinasjon for Harald Sohlberg som trakk henne til den nedslitte Thomasgården? Hun skrev engang en novelle om den anerkjente maleren. Ela var utdannet maler under Stenstadvold, ved Statens kunst- og håndverksskole. Hun var kjent for å være en utålmodig sjel som fant glede i å eksperimentere med både teknikk og materialer, noe også huset bærer preg av. Ela hadde ikke den etablerte kunstners respekt for materialbruk og sedvanlige normer.

Thomasgaarden_DSC3127

Noen av Henry Sollis treskjærerarbeider står utstilt i vinterhagen.

– Ela var på mange måter en konsept-kunstner før det ble ett etablert kunstbegrep, hun tok utgangspunkt i ideen og fant deretter materialer å realisere den i. Dette var uvanlig i datidens kunstmiljø, forklarer Vegard.

Det ble aldri noen kunstforening, men til møtet kom Henry, treskjæreren fra en veiløs gård inne i Svartvika, og de falt for hverandre. Det gikk ikke lang tid før det ble giftermål. Sammen ble etter hvert Ela og Henry pionerer da det kom til å etablere kulturbasert virksomhet i en gammel rørosgård.

Ela og Henrys utklippsbok - en viktig kilde under restaureringsprosessen.

Ela og Henrys utklippsbok – en viktig kilde under restaureringsprosessen.

ET HJEM I EN VERNEVERDIG GÅRD

På den tiden var det arkitekt og kulturhistoriker Halvor Vreim som var førstekonservator hos Riksantikvaren.

– På 1950 og 60-tallet ble rørosgårdene fargesatt utvendig i tråd med arkitekt Vreims bevaringsprogram. Det som lå til grunn var en kombinasjon av hans overbe-visning og historiske referanser. Mange gårder ble også ombygd, de fikk smårutete vinduer og panel med under- og overliggere, selv om det opprinnelig ikke hadde vært slik. I denne perioden ble det foretatt en «av-sveitserfisering» av Røros, og en ombygging til det som på folkemunne kalles «den Vreimske periode». Det var «estetisk pleie» som var antikvarenes tanke den gang. Målet var å gi Røros et mer ensartet uttrykk, forklarer Vegard.

Ela og Henry var opptatt av bevaring og antikvariske prinsipper og samarbeidet med antikvarene. Samtidig ønsket de å sette sitt eget preg på Thomasgården. Riksantikvaren var ikke akkurat begeistret da Ela malte eksteriøret laksrosa!

I enden av den rødmalte stua leder en lav, umalt dør publikum ned en nybygd trapp i portrommet. Gamle bondemøbler kompletterer Ela og Henrys fargerike kunst. Ela var særdeles produktiv, også etter hun ble innlagt på sykehus med uhelbredelig kreft. Hun malte helt fram til sin død i 1978. Religiøse motiv og innslag av folklore er typiske trekk for hennes kunst.

I enden av den rødmalte stua leder en lav, umalt dør publikum ned en nybygd trapp i portrommet. Gamle bondemøbler kompletterer Ela og Henrys fargerike kunst. Ela var særdeles produktiv, også etter hun ble innlagt på sykehus med uhelbredelig kreft. Hun malte helt fram til sin død i 1978. Religiøse motiv og innslag av folklore er typiske trekk for hennes kunst.

– Ela og Henry ville utforme sitt eget kunstnerhjem i den gamle gården, men med respekt for antikvariske prinsipper. De fulgte i praksis opp Harry Fetts formaninger i hans tale fra 1939, ofte referert til som  hans «Bergstadspreken», om å etablere nye næringer på Røros med basis i kunsthånd-verk, husflid og mat. Thomasgården bærer vitne om kulturminnevernets prosesser, sier Tone.

Kunsterparet produserte suvenirer av god kvalitet som de solgte ved siden av egne kunst og håndverksprodukter. De hadde også antikvitetsutsalg i portrommet. Ela er kjent for sine store veggtepper og dekorerte tavler. Henry arbeidet med tre og metall. De var begge produktive kunsthåndverkere og stilte alltid ut sammen.

Elas «Madonna med barnet» er malt på undersiden av trappa på kjøkkenet.

Elas «Madonna med barnet» er malt på undersiden av trappa på kjøkkenet.

– I 1978 konkluderte Riksantikvaren med at Thomasgården var fredningsverdig, og at det preg Ela og Henry hadde satt på bygningene burde bevares. Vi arbeider med samme innstilling og ønsker å videreføre Ela og Henrys visjon om å la gården være tilgjengelig for almenheten, sier Vegard. I begynnelsen innredet Ela og Henry tradisjonelt, med kunst og antikviteter som passet det gamle huset. Etter hvert ble inte-riøret mer og mer deres eget. Elas dekormaling pryder fremdeles flere av rommene. Paret var sitt ansvar bevisst og føyde heller til elementer enn å fjerne dem. De gamle 1700-talls panelene ligger fremdeles godt bevart under nyere panel. For Vegard og Tone oss har det vært ett ledende prinsipp å følge opp Ela og Henrys ideer for restaurering og innredning. Ikke å tvinge egne estetiske holdninger inn i dette huset. Dette har vært en lærerik prosess!

– Ela og Henry hadde allikevel en mer romantisk tilnærming til bevaring enn hva vi har i dag. For oss er det fremmed å skulle gjemme bort kjøleskapet inne i et antikt matskap, men det gjorde de, sier Tone.

I den koselige stua i andre etasje skal Ela Monsen og Henry Sollis kunst- og håndverksprodukter stilles ut. Vegard og Tone har allerede samlet endel gjenstander og produkter, som for eksempel Elas store veggteppe og Henrys metallarbeider og treskjæringer. Denne stua var opprinnelig Ela og Henrys private stue, nå skal den åpnes for publikum.

I den koselige stua i andre etasje skal Ela Monsen og Henry Sollis kunst- og håndverksprodukter stilles ut. Vegard og Tone har allerede samlet endel gjenstander og produkter, som for eksempel Elas store veggteppe og Henrys metallarbeider og treskjæringer. Denne stua var opprinnelig Ela og Henrys private stue, nå skal den åpnes for publikum.

NYTT TAK

Siden prosjektstart høsten 2011 har det gått slag i slag for paret. Innvendig begynte de å rydde. Utvendig startet arbeidene med det viktigste: taket!

– Vi har alltid hatt store problemer med ising her, både på fremre bygning i bakgården som rommer Ela og Henrys verksteder. På det verste har istappene lignet et gitter – de har gått fra takrenne til bakke, langs hele fasaden. Det var ikke mulig å bruke rommene i andre etasje om vinteren uten at det ville føre til kondens og fuktskader i takkonstruksjonen, sier Tone.

Det finnes dokumentasjon på hovedbyg-ningen ut mot Kjerkgata har hatt torvtak siden tidlig 1900-tallet. Eldhus og kjøk-kenbygget, som ligger inn i bakgården har tidligere hatt spontak.

– Taket på hovedbygningen ble lagt om på 1950-tallet, med fire centimeter isolasjon, tro og papp. Det ble stående slik i flere år inntil Ela og Henry fikk midler fra Riksantikvaren til å legge torvtak i 1967. Da ble det lagt et lag eternitt og blikkbeslag før Henry ferdigstilte taket, med torvholdskroker av einer og torvholdsbord, pyntenever, jord og takrenner i treverk året etter. De la ned mye arbeid i å få et, etter deres oppfatning, tidsriktig tak. Problemet lå blant annet i at taket var dårlig isolert og oppbygd uten noen form for lufting, forklarer Vegard.

Taket med tretakrenne og synlig never.

Taket med tretakrenne og synlig never.

Tone og Vegard har fått god hjelp av arkitekt Vegard Røhme, som tegnet en ny takkonstruksjon.

– Røros er begunstiget med kvalfiserte håndverkere. Martin Røsand og Kasper Ødegård fortjener ros for arbeidet som er utført, sier Tone. Det nye taket er bygget som et kaldt tak, med en luftspalte mellom det isolerte undertaket og det ytre torvtaket.

-Vi stakk torven rett av taket og stablet den på paller. Noen paller ble løftet ned for lagring og en del ble lagret på stilasjene.  De fleste kaster torven av taket og stikker ny, men det er ofte ikke nødvendig. Vår måte å gjøre det på var svært besparende økonomisk og arbeidsmessig, forklarer Vegard.

Tone koster undertaket rent. Foto:Privat

Tone koster undertaket rent. Foto:Privat

Det er lagt ned mye arbeid både ute og inne, som nå i ettertid knapt er synlig. Svillstokker er skiftet ut, vinduer er og huset restaurert og utbedret og det er tatt fargeprøver både ute og inne.- Malerikonservator Jon Brænne har foretatt fargeprøver både ute og inne. Vi demonterte også panelet på frontveggen, og til vår store glede fant vi rester av den originale okerfargen bygningen ser ut til å ha på Harald Sohlbergs maleri, smiler Vegard.

Kjøkkenet/eldhuset med grua, en kopi av en lokal peis, og et stort matskap som skjulte kjøleskapet. Skifergulvet er lagt av Ela og Henry.Det første besøkende møter er Elas naivistiske «kroting» i svart og hvitt.

Det første besøkende møter er Elas naivistiske «kroting» i svart og hvitt.

ET LEVENDE KULTURMINNE

Nå er arbeidet med å sette bygningene i stand, både antikvarisk og teknisk, så å si fullført. Nå vil de gjennomføre sin visjon om å gjøre Thomasgården til et kultursen-ter som hyller Ela og Henrys liv og virke.

– Dette skal bli en levende rørosgård, ikke et museum og heller ikke et mausoleum. Det skal rett og slett være Ela og Henrys hus – et kulturminne fra 1960- og 70-tallet, understreker Vegard.

– Det unike med Thomasgården er at den har vært tilgjengelig for publikum siden Ela og Henry åpnet Galleri Småkunst i 1961. Det er ikke mange autentiske rørosgårder hvor publikum har hatt tilgang til både interiør og bakgård, på samme måte som her, forteller Tone.

Kjøkkenet/eldhuset med grua, en kopi av en lokal peis, og et stort matskap som skjulte kjøleskapet. Skifergulvet er lagt av Ela og Henry.

Kjøkkenet/eldhuset med grua, en kopi av en lokal peis, og et stort matskap som skjulte kjøleskapet. Skifergulvet er lagt av Ela og Henry.

– Det blir spennende å se hvor dette bærer hen. Vi arbeider nå videre med å samle, og kjøpe inn, så mye som mulig av Ela og Henrys arbeider, slik at vi får et representativt utvalg å stille ut. Kanskje blir det også aktuelt å få låne inn kunstverk midlertidig, sier Vegard som gjerne tar i mot tips fra publikum.

Paret ivrer nå etter å finne en engasjert leietaker som ønsker å drive Thomasgården, gjerne som spisested og galleri. Vedkommende trenger ikke være kunstner men bør nok ha sansen for både kunsthåndverk og gamle hus.

Ela og Henrys soverom i andre etasje over kjøkkenet har innebygde senger. Ela har dekorert både senger og tak

Ela og Henrys soverom i andre etasje over kjøkkenet har innebygde senger. Ela har dekorert både senger og tak

 

Tone & Vegards tips til deg som skal restaurere:

  • Dokumenter husets historie og tilstand. Finn ut hva som er verdiene i nettopp dette huset. Hvorfor skal det bevares og hva?
  • Skriv prosjektplan med historikk, begrunnelse for bevaring og tiltak med delbudsjetter. Dette brukes blant annet til søknader om penger og tillatelser. Ta bilder underveis og skriv rapporter.
  • Forankre prosjektet! Involver myndigheter, fagfolk, søknadsinstitusjoner og allmennheten både før du begynner og underveis.
  • Bruk tid. Ting tar tid – og skal ta tid. Hold fast på ho-vedlinjene og målet, detaljløsningene vil forandre seg når du blir kjent med objektet. Nye utfordringer og løsninger dukker opp.
  • Ta vare på originalmateriale, så mye du kan, og gjør minst mulig med det. Når du må gjøre noe; ha høye krav til antikvarisk utførelse.
  • Moderne installasjoner må til. Legg vekt på å føye de til slik at antikvariske verdier og den estetiske helheten ivaretas.
  • Ha glede av prosessen! Gled deg over de små mål som oppnås underveis.
Ela forvandlet Thomasgården til et kunstverk. Hennes fargerike og livlige dekor er nesten overalt. På bildet ses motivet «Kiærligheten giemmer icke paa det onde»

Ela forvandlet Thomasgården til et kunstverk. Hennes fargerike og livlige dekor er nesten overalt. På bildet ses motivet «Kiærligheten giemmer icke paa det onde»