Gro Eriksson har kanskje landets mest funklende juletre, det er nemlig fullt av glasspynt i ulike former og fasonger. Her finnes alt fra motorsykler til håndvesker, kongler, et lite hus og en brannbil.
Det høye, slanke grantreet er dekorert med nennsom hånd av Gro og hennes familie. Hver lillejulaften tar de fram alle eskene og henger forsiktig opp den skjøre pynten. I løpet av 40 år har samlingen vokst og teller flere hundre ulike figurer.
Interessen for gammel julepynt startet på 1970-tallet da hun leste en artikkel om en mann i Tyskland som hadde et kjempestort juletre med masse glasspynt. Siden den gang har hun kjøpt det hun har kommet over på loppemarkeder. Gro arbeider til daglig på bygningsvernbutikken Molo AS i Oslo sentrum.
– Jeg har aldri jaktet aktivt, sånn sett er jeg vel ikke en samler. Men jeg liker å ta vare på den gamle pynten og har etter hvert fått en stor samling, smiler hun.
Importert pynt
Den aller første glasspynten ble laget i det gamle Bøhmen på slutten av 1840-tallet i små, enkeltstående glasshytter. Teknikken kalles lampearbeid og kulene ble formet ved hjelp av en blåselampe, fremstilt på samme måte som glassperler eller glassrør. Pynten ble forsølvet innvendig med en legering (fattigmannssølv) og malt for hånd utenpå.
– Jeg er ganske sikker på at det ikke ble laget julepynt av glass i Norge. Man importerte, men det ble ikke vanlig før på 1910/20-tallet. Før denne tiden var det mest papirpynt, glansbilder og spiselig pynt. Glasskulene kom først, mens formblåste figurer ble populære fra rundt 1880 ute i Europa. Fugler og dråpeformede «istapper» var nok mest vanlig, forteller Gro.
På Gros juletre glitrer både gammel og ny pynt, side om side. Her finnes det en eskimo, en nøtteknekkersoldat, en frosk, et trekkspill, mais, kongler, hund, tog, jordbær, stjerneskudd og en rosa fisk, blant annet. Men hvordan kan man egentlig se forskjell på ny og gammel pynt?
– Det er en følelse man får. Fargene er gjerne mer dempede på den gamle pynten og den har tynnere glass. Blåsehullet er som regel litt større på nyere pynt. Og hamsen, hvor opphenget er, kan avsløre om pynten er ny eller gammel; den er smekrere på eldre pynt, forklarer Gro.
Spir i toppen
I toppen av Gros tre funkler et spir i sølv. Hun forteller at i Norge er topppynten tradisjonelt sett en stjerne. I engelsk-talende land er det gjerne brukt en engel, mens tradisjonen med spir i toppen trolig kommer fra Tyskland. I Norge har det vær mer vanlig med stjerne som toppynt.
– Også i Sverige, hvor min slekt kommer fra, er det tradisjon for å bruke spir. Ofte hadde man ikke topppynt i gamle dager, kanskje et engelglansbilde. Å sette en stjerne i toppen ble nok mer vanlig fra 1920-tallet og utover. Det kan man også se av gamle fotografier.
– Dette er noe av det eldste jeg har, forteller Gro og viser fram en rosa bjelle.
– Den kan være så gammel som fra slutten av 1800-tallet. Julekuler er nok laget uavbrutt siden starten, mens de rare figurene forsvant og ble mindre populære på 1970-tallet – for så å komme tilbake på slutten av 1990-tallet. I dag lages det mye gode kopier av gammel glasspynt og figurer, som til eksempel denne luftballongen og musikkinstrumentene, som er basert på original glasspynt fra forrige århundreskifte.
Et luksustre
Det går fort med flere timer til juletrepyntingen, men så har familien valgt å pynte nokså nøkternt ellers i huset. Juleblomster, røkelse og levende lys lager julestemning. Hos denne familien er treet i fokus og det er mye pynt å velge i.
– Dette er jo et skikkelig luksustre. Man ville aldri hatt råd til å pynte et juletre med så mye glasspynt i gamle dager. Nisser er jeg ikke begeistret for så det har vi ikke til jul, bortsett fra en liten figur på treet. Jeg er veldig glad i «stjerneskuddet», samt noe som kommer fra mitt barndomshjem, istappene og en liten brennevinskagge. Fuglene må alltid på treet, alle sammen. Det er stort sett kulene som blir liggende igjen, det blir aldri plass til alt, forteller Gro.
Hvem: Gro Eriksson
Hva: Har samlet glasspynt siden 1970-tallet
Hvor: Bærum
Favorittpynt: Fugler
Tekst og foto: Kari-Marte & Tor Harald Frøyset
Artikkelen sto på trykk i Norske Hjem 6 2016.
